Kuratorene har tilranet seg mer og mer av makten over kunsten

Jeg har ikke noe imot kunstteori, men kunst er det ikke.

UFORSTÅELIG? Fra utstillingen ved Bergen Kjøtt under årets Bergen Assembly. «Den store taperen her er jo dels kunsten. Den blir redusert fra å ha en egenverdi, til å bli illustrasjoner til mer eller mindre kvasifilosofiske teorier, og dels det alminnelig interesserte publikum, som ønsker seg en kunstopplevelse og får akademistisk tåkeprat i stedet», mener kunstner Gerhard Stoltz. Tuva Åserud

Debattinnlegg

Gerhard Stoltz
Kunstner

BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand hadde forleden dag en kommentar med tittelen:

«Du trenger ikke ha mastergrad i moderne kunstteori for å ha fine opplevelser på Bergen Assembly. Men det hjelper.»

Og følger opp med en del litt forsiktige sukk over ivrige kuratorers nokså ugjennomtrengelige, skriftlige begrunnelser og «visjoner» for den kunsten de presenterer.

Vel, du trenger slett ikke mastergrad for å forstå følgende (trolig hjelper det faktisk å ikke ha det.......):

Kunstnere produserer (hvis de er dyktige og kanskje litt heldige) kunst, kuratorer produserer teori.

Kunstfeltet er todelt.

Les også

Jeg besøkte så mye jeg kunne av Bergen Assembly på én dag. Det er kanskje ikke den beste ideen jeg har hatt

Kunstnerne er beviselig de eneste aktørene i feltet som lager kunst – eller i det minste prøver å lage kunst.

Resten av deltakerne (kuratorer, kritikere, gallerister, ansatte ved museer og samlinger og kulturhus, samlere, skribenter og journalister, akademikere på kunstområdet og sikkert noen flere jeg ikke kommer på i farten) produserer det ene og det andre.

Noe av det er nødvendig for å få hjulene til å gå rundt, men mye av det er prat og teorier. Og alt er uansett bygget på og avhengig av det kunstnerne produserer.

Det er med andre ord kunstnernes arbeid som sysselsetter hele feltet.

Kunst er et forsøk på å formidle opplevelse fra et menneske til et annet, og er i prinsippet til for alle.

Kunstteori er en akademisk disiplin, en utveksling av tanker og meninger tilknyttet kunsten, og er – både i prinsippet og i praksis – for akademikere og spesielt interesserte.

Jeg har ikke noe imot kunstteori. Det kan være morsomt nok, av og til også interessant – og en gang iblant lærerikt. Men kunst er det ikke.

Opplevelser er en ting, teorier er noe annet.

Det er derfor nokså bakvendt hvordan kuratorene over tid har økt sin innflytelse.

De har tilranet seg mer og mer av definisjonsmakten, slik at vi nå oftere og oftere havner i den situasjonen som Bjerkestrand litt forsiktig omtaler mht. Bergen Assembly:

Det viktigste er ikke selve kunsten, hovedpoenget er blitt kuratorgruppens «visjoner».

Les også

– Det er bra at folk har ville ideer

Den store taperen her er jo dels kunsten. Den blir redusert fra å ha en egenverdi, til å bli illustrasjoner til mer eller mindre kvasifilosofiske teorier, og dels det alminnelig interesserte publikum, som ønsker seg en kunstopplevelse og får akademistisk tåkeprat i stedet.

Det pussige er i og for seg ikke at politikerne bevilger millioner til dette – penger som i stønad til kunstnerisk arbeid faktisk kunne resultert i mer og bedre kunst.

Man må jo følge med i tiden! Og definisjonsmakten ligger i stadig større grad hos kuratorene.

Det er vel heller ikke pussig at kuratorene og resten av mellomsjiktet ikke skjønner at de ved å favorisere egne teoretiseringer fremfor kunstverkene i seg selv, langsomt og metodisk sager over den greinen de selv sitter på.

De lytter vel stort sett til hverandre.

Det pussige er at kunstnerne stilltiende aksepterer en situasjon der de gjennom de siste tiårene er blitt redusert til underordnede råvareprodusenter på et felt der de burde vært premissleverandører.

Om det skyldes beskjedenhet (lite trolig), manglende magistergrad og teoretiseringsevne (mer trolig) eller opportunisme (dessverre også i noen grad trolig), skal jeg ikke mene så mye om akkurat her – det tilhører en annen diskusjon.

Og på virkelig lang sikt er jeg heller ikke bekymret for kunsten og menneskenes bruk av den.

Det fantes kunst lenge før noen oppfant begrepet kurator og det kommer til å bli laget kunst lenge etter at den siste kuratoren har slukket lyset og gått hjem.

Men på kort sikt er situasjonen slik Bjerkestrand forsiktig beskriver den, dessverre bare egnet til å ødelegge folks tillit til kunsten, folks opplevelse av og behov for kunst, og dermed hele kunstfeltet.

Les også

Du trenger ikke ha mastergrad i moderne kunstteori for å ha fine opplevelser på Bergen Assembly. Men det hjelper.

Man kan sitte igjen med mye etter en god kunstopplevelse.

Men jeg tviler sterkt på at mange sitter igjen med særlig mye etter å ha strevet seg gjennom en akademisk farget utlegning full av fremmede ord og begreper som forsøker å definere en eller annen gjenstand til å være et skjellsettende og høyverdig bidrag til refleksjoner om liv og død.

Det er selvfølgelig en urettferdig sammenstilling, men jeg tipper de fleste vil ha en sterkere opplevelse av liv og død ved å bruke tre minutter foran et par av bildene på KODEs Munch-utstilling, enn ved å gruble en uke over teorier og innhold i det som serveres av Bergen Assemblys «The dead are not dead».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg