Minner om indoktrinering

NRKs eksperiment har nok gjort noen mer oppmerksomme på «fake news», men om elever som samfunnsgruppe føler seg mer myndiggjort, tviler jeg på.

Debattinnlegg

Et eksperiment alle forskere drømmer om: muligheten til å kontrollere effekter og se hvilken påvirkning enkelte faktorer kan ha på holdninger og handlinger.

Og det beste av alt er at deltagerne ikke engang vet om det, så vi risikerer heller ingen Hawthorne- effekt, at det å vite at du er med på et eksperimentet i seg selv, påvirker oss. Men betyr det at vi bør gjøre det likevel?

NRK, Folkeopplysningen, rektor ved Lillestrøm videregående skole og noen
jurister fra fylkeskommunen står i stormen etter at det ble kjent at NRK- programmet har forsøkt å påvirke utfallet av skolevalget.

Programleder Andreas Wahl forteller at målet har vært å belyse hvordan og eventuelt hvor enkelt man kan påvirke et valg, og lage et program som forteller hvordan og hvorfor man må være kritisk til hvilke kilder man leser.

Umiddelbare reaksjoner kom fra flere hold. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) kalte manipuleringen av valget fullstendig uakseptabel, og uttalte til VG samme ettermiddag er at «dette er ikke til å tro». Men er det virkelig så utrolig?

Eksperimentet viser først og fremst at selv om skolevalgene har blitt en institusjon i Norge og nå gjennomføres ved alle videregående skoler, er det uklart hva vi egentlig driver på med.

Skolevalget kan sees både som et demokratilæringsprosjekt, men også som en kanal for å ungdommer å uttrykke sine politiske preferanser. I min forskning på skolevalgene er et av hovedfunnene at begge perspektiv er tilstede. NSD, Norsk
senter for forskningsdata, som har ansvar for gjennomføringen av skolevalget inviterer skoler til å bli med og skriver at: «Skolevalget gir elevene en unik mulighet for å oppleve hva det vil si å være en aktiv medborger i et demokrati.

Skolevalget gjennomføres, med et par forenklinger, som det ordinære valget og vil gi elevene en praktisk og virkelighetsnær innføring i demokratigrunnlaget som det norske samfunnet hviler på».

De politiske partiene, på den annen side, er veldig interessert i selve resultatene fra skolevalget, kanskje mest fordi de tradisjonelt sett har gitt en pekepinn på hvordan resultatet kommer til å bli i det ordinære valget.

Likevel, data samlet inn ved feltarbeid og skolevalgsundersøkelser, indikerer at skolevalget er mer et demokratilæringsprosjekt for å sosialisere ungdom til å støtte valg som system, enn hvilket parti elevene faktisk stemmer på. Skolevalget presenterer valgdeltagelse som normen i samfunnet, og elevene stemmer fordi det er en oppgave de får på skolen.

På NRKs nettsider argumenterer etikkredaktør Per Arne Kalbakk for at målet med dette prosjektet ikke har vært å lure elever og ungdomspolitikere, men å gjøre dem mer oppmerksomme på faren for å bli manipulert gjennom målrettede kampanjer som bruker desinformasjon og falske nyheter som våpen.

Hvis vi da ignorerer selve valgmanipuleringen som har til hensikt å påvirke elevenes politiske preferanser, men heller tar utgangspunkt i oppgaven skolevalget som institusjon har å i å utdanne demokratiske medborgere, blir jo det interessante spørsmålet: hva lærer elevene av dette demokratieksperimentet?

I en tysk by, Beutelsbach, for over 40 år siden satt en gruppe didaktikere seg ned for å diskutere noen felles rammer for demokratiundervisning. Jeg kan se for meg at det var heftig krangel på flere områder, men en minimumstandard ble de enige om: et Überwältigungsverbot: det er ikke lov å sjokke eller overvelde elever, uforberedt og ubevisst på en slik måte at de blir hindret fra å danne sine egne meninger.

Det er forskjellen på myndiggjøring og indoktrinering. Å manipulere elever for å gjøre dem oppmerksomme på faren for å bli manipulert, minner mer om sistnvente. Dette fordi de ikke får mulighet til å gjøre opp sin egen mening, som er en grunnpilar i demokratilæringen.

Eksperimentet har nok gjort folk enda litt mer oppmerksomme på «fake news», men om elever som samfunnsgruppe føler seg mer myndiggjort som medborgere tviler jeg på.