Jeg håper noen snart tar på seg streikehatten

Det finnes et arsenal av andre, langt bedre metoder enn et svett klasserom og stoppeklokke.

UFORSTÅELIG: Jeg har store problemer med å forsvare eksamensformen i seg selv. Det fremstår som komplett uforståelig at man fremdeles bruker denne formen for vurdering, skriver ungdomsskolelærer Malena Bjørndal. NTB scanpix

Malena Bjørndal
Lærer, Rothaugen skole

Nylig overvar jeg seansen der 10.-klassen min ble fortalt at de skulle opp i norsk skriftlig eksamen. Det var direkte smertefullt å se de likbleke ansiktene til realfagstalentene, og de flakkende blikkene til dem som så drømmen om idrettslinjen forsvinne i en tåke av diktanalyser og Ibsens karaktergalleri.

Disse elevene skal sitte i timevis i klasserommet, og skrive til krampen tar dem. Ikke bare én dag, men to dager. Jeg vet skolegang er et gode, og at vi er prisgitt likhetsprinsippene og utdanning for alle. Likevel har det aldri skadet å reflektere litt rundt de ordningene man har i skolen, og tenke gjennom om man faktisk har gode grunner til å fortsette som man gjør.

Malena Bjørndal Privat

Hvorfor er det så vanskelig å skape endring i skoleverket? Forhåpentlig er elevens klimastreik bare begynnelsen på en rekke protester mot overmakten. Altfor mange i maktkorridorene fremstår som dinosaurer hva skolepolitikk angår.

Det burde ikke være nødvendig i et moderne demokrati at skoleungdom må til barrikadene for å kreve godt klima, politisk medvirkning eller en fremtidsrettet skole. Jeg håper noen snart tar på seg streikehatten og spaserer rett ut av eksamensrommet.

Jeg har store problemer med å forsvare eksamensformen i seg selv. Det fremstår som komplett uforståelig at man fremdeles bruker denne formen for vurdering. Eksamen i seg selv har ikke gått ut på dato, men metoden er fra en svunnen tid og strider mot all pedagogisk logikk. At det «alltid» har vært sånn, er faktisk ikke et argument.

Etter endt eksamen sitter elevene med et vitnemål med ikke mindre enn fem karakterer i norsk – seks om de kommer opp til norsk muntlig. Det er en lei skjebne for en som synes tall, sløyd eller historie ligger hjertet og hodet nærmere. Eksamensformen er så utdatert, ensidig og avleggs at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det finnes et arsenal av andre, langt bedre metoder for å måle kompetanse enn et svett klasserom og stoppeklokke.

Les også

Gjer noko med eksamen, Sanner!

For noen uker siden, som en del av forberedelsene til en potensiell eksamen, fikk elevene bryne seg på tidligere gitte eksamensoppgaver. Som et lite eksperiment tok jeg meg den frihet å skrive den samme oppgaven som elevene skrev. «Ord om ord» het den, og handlet om hvordan man grammatisk kan beskrive det norske språket med utgangspunkt i noen velvalgte ord fra et vedlagt dikt.

Jeg er både voksen, norsklærer og en noenlunde erfaren skribent. Jeg har også en dose perspektiv på fagets egenhet. Jeg satt lenge og klødde meg i knollen, begynte, tok bort, lot meg avlede, forstyrre og irritere. Ikke fordi oppgaven var så vanskelig, men fordi det kreves at man er i rett modus, at man har en god dag, at man forstår hva oppgaven ønsker at du skal vise kompetanse rundt.

Til slutt fikk jeg omsider skriblet ned noen ord om temaet, men det er ikke akkurat denne oppgaven jeg vil bli husket for den dagen «min livbåt blir låra i seks fot med jord.»

Les også

Lærer Bjørndals metode

Tirsdag morgen møtte elevene opp til eksamen, preget av stundens alvor. Klokken 09 ble oppgavene tilgjengelige og stoppeklokkene startet: «Skriv!». Dette er den perfekte oppskriften på å ta livet av enhver form for skriveglede og språklig kreativitet. Med mindre man blir journalist og skal overholde en «deadline», vil man aldri noen gang seinere oppleve å skulle prestere og skrive kreative, innovative tekster i en slik situasjon – på pinnestol, skvist inn i et klasserom sammen med pollenallergikere, rastløse ben, knitrende matpakker og vakter som følger deg med argusøyne.

ØDELEGGENDE: Eksamensmodellen vi har i dag, er den perfekte oppskriften på å ta livet av enhver form for skriveglede og språklig kreativitet, mener innsenderen. Ingar Storfjell (arkiv)

Man får selvsagt mulighet til å promenere litt i luftegården en gang eller to, dersom man lover å ikke veksle et ord med sidemannen. Minst ett toalettbesøk tillates – dersom man gir avkall på alle intime grenser selvsagt, og lover og ikke skrive statshemmeligheter på toalettrullen. Kanskje man virkelig kunne legge sten til byrden ved å ikle dem stripete pysjamaser?

Etter endt økt sendes alle disse prøvesvarene til analyse på et laboratorium med dunkelt lys og underbetalte analytikere. Her skannes de for feil og mangler. Noen blir kassert, andre får akkurat passere. Noen mistolkes eller utsettes for menneskelige feil.

Til alle dere som skal ha eksamen: Om hemoglobinnivået er høyt eller lavt, om cellene har delt seg, eller om røntgenbildene er litt vage. Det spiller ingen rolle. For dere er både fremtiden, «den nye vinen» og deres generasjons talerør.

Dere kommer til å endre verden og utfordre det oppleste og vedtatte, med eller uten en god eksamenskarakter i norsk. Og det vet alle vi som ser hvor kloke, morsomme, kreative og fremoverlente dere er. Hver eneste dag.

Jeg tar av meg hatten for dere, selv om jeg kanskje heller burde tatt på streikehatten.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg