Studenten ingen forventer

NHH har 3600 studenter. Jeg er den eneste som sitter i rullestol.

Serenne Vikebø foretrekker begrepet «funkis» fremfor funksjonshemmet.
  • Serenne Vikebø
    NHH-student
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg inngår i de 36 prosentene av funksjonshemmede som har fullført videregående. Enda færre tar høyere utdanning. Når jeg skal søke jobb, håper jeg ikke å inngå i det deprimerende tallet på 104.000 funksjonshemmede som ufrivillig står utenfor arbeidslivet i Norge.

Når jeg forteller folk at jeg studerer på NHH, får alle store, men skeptiske øyne. De spør meg hvordan det fungerer, hvordan jeg klarer det: «Har du forlenget studieløp?» «Får du ekstra hjelp med fagene?»

Hvorfor forventer så mange at jeg ikke kan studere, kun basert på at jeg benytter en rullestol for å bevege meg rundt? De fleste bruker vel ikke føttene til å skrive årsregnskap?

Mange funkiser har vokst opp uten forventning fra samfunnet om at de skal bidra i arbeidslivet. Funkisbarn må bli fortalt og oppdratt til at de kan bli hva de vil som voksne, selv om de kanskje trenger noen tilpasninger i hverdagen.

Les også

Debatt: Riv ned fordommer mot funksjonshemmede

Mine foreldrene har alltid hatt samme forventninger til meg som til andre barn. Derfor har jeg valgt å studere på fulltid, og i tillegg være journalist for K7 Bulletin, leder for Grafisk NHHS og frivillig for Røde Kors, Norges Handikapforbund og La barna spørre. Jeg spiller innebandy to ganger i uken, og jeg jobber deltid som konsulent for Assister meg.

CV-en min begynner å bli lang. Trolig er den nødt til å være så lang, for i det hele tatt å ha en sjanse i arbeidsmarkedet. Rullestolbrukere blir innkalt til halvparten så mange jobbintervjuer som andre med samme kvalifikasjoner. Tallene skremmer meg.

Serenne Vikebø oppfordrer arbeidsgivere til å se forbi funksjonsnedsettelser.

Hele 57 prosent av funkiser i Norge er uten jobb. Mange av disse er utestengt fra arbeidslivet fordi de ikke klarer å jobbe 100 prosent. Mange blir fort slitne eller har hyppige avtaler med sykehus eller fysioterapeut.

Dessverre er det mange arbeidsgivere som ikke ønsker å ansette deltid. De tenker ikke på at det å ansette to toppmotiverte personer i 50 prosent stilling, kan være minst like lønnsomt som å ansette én i 100 prosent. Et så enkelt tiltak kunne fått så mange flere inn i arbeidslivet.

Som funksjonshemmet møter man på langt flere utfordringer i hverdagen enn de fleste. Noe så smått som en fortauskant kan hindre meg. Derfor må vi lære oss å være kreative og se løsninger fremfor problemer.

Vi har måttet vokse opp dobbelt så fort som vennene våre, og har måttet stå på for å få leve et normalt liv. Vi har tilegnet oss arbeidsrelevant erfaring helt siden barndommen, gjennom å skrive søknader, argumentere og samarbeide med institusjoner. Noen av oss er også arbeidsledere for et titall assistenter.

Jeg har mine begrensninger i arbeidsmarkedet. Jeg kan ikke snekre eller klippe hår, men hvem som helst kan vel ikke være økonom heller? Vi har alle våre begrensninger, men vi har også alle muligheter. Ansett meg, så lover jeg å yte mitt aller beste for deg.

Les også

To grep Støre må ta for å lykkes med inkludering i arbeidslivet

Jeg vil komme med en oppfordring til alle arbeidsgivere der ute. Se forbi rullestolen! Inviter oss til intervju. De fleste funkiser har ikke noe større ønske enn å få lov til å bidra i samfunnet med sin kunnskap og sine evner.

Av de 104.000 funkisene som står utenfor arbeidslivet, har mange vært uten jobb lenge. De fleste har høy motivasjon til å yte sitt beste om de får muligheten.

Det er til landets beste at disse blir sett på som arbeidstakere i stedet for trygdemottakere. Jeg oppfordrer derfor alle store og små bedrifter til å se muligheter istedenfor begrensninger!

Innlegget ble først publisert hos K7 Bulletin i en lengre utgave.

Publisert
  1. Funksjonshemmede
  2. rullestol
  3. Arbeidsliv
  4. Utdanning
  5. Funksjonsnedsettelse

Les mer om dette temaet

  1. – Mange er usikre på hva de kan si til meg, av frykt for å såre

  2. – Dottera mi må vente i time­vis nesten kvar veke

  3. – Dagleglivet er ikkje like enkelt for alle. Jan Grue veit ein del om det.

  4. – Mange familier vet ikke hvor heldige de er

BT anbefaler

Elisabeth (46) er spesialpedagog og har jobbet mye med barn med ADHD. Så fikk hun selv diagnosen.

– Det slo ned i meg som et lyn. Jeg hadde aldri tenkt den tanken før, sier Elisabeth Bjørndal-Ruud.

LES SAKEN