Jeg skulle ikke dø til høsten likevel

Hvis jeg ikke hadde hatt lærere som plukket meg opp, er det ikke sikkert at jeg hadde skrevet dette i dag.

TAKK: Jeg klarte ikke gå ut døren. Å ta opp telefonen var like skremmende som å dø. Takket være gode lærere, familie og et fleksibelt skolesystem lever jeg fortsatt, skriver Camilla Kitty Karlsen. Foto: Privat

Debattinnlegg

Camilla Kitty Karlsen
Bergen

I år er det to år siden jeg leverte min siste eksamen på videregående og begynte på universitetet. Dette hadde ikke vært mulig uten støtte fra lærere, en forståelsesfull ledelse og familie og venner som til slutt dro meg gjennom og sørget for at jeg kom helskinnet ut på andre siden.

Jeg klarte ikke gå ut døren. Å ta opp telefonen var like skremmende som å dø. Til slutt var telefonen enda skumlere enn å dø. Å sjekke skoleportalen, meldinger fra lærerne eller ta kontakt med lege eller skole for å fortelle dem hva som feilte meg, var en terskel som var så høy at jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å nå den. Hvis ikke jeg hadde hatt lærere og rådgivere som plukket meg opp, og som gjorde mye for å få tak i meg selv når jeg ikke sjekket skoleportalen eller telefonen, så er det slett ikke sikkert at jeg hadde skrevet dette i dag.

Jeg hadde feilet på det ene jeg hadde talent for. Skolen var alt jeg hadde.

Hadde fraværsgrensen vært et faktum i 2013/14, mitt siste år på videregående, så hadde det vært to mulige utfall for meg. Ingen av dem ville vært at jeg besto.

Problemet har aldri vært motivasjon i fag. Jeg har elsket skolen siden jeg var liten jente, og har alltid vært blant de beste elevene i klassen. Selv om det var en utfordring for lærerne mine, var jeg heldig nok til at de så at jeg hadde motivasjon for faget, men manglet motivasjon for livet. De kunne kanskje ikke gi meg den motivasjonen jeg trengte for å leve, men de sørget for ikke å ta fra meg det lille jeg hadde igjen.

En storesøster stiller opp:

Les også

Jo, Christian, du er verdt noe. Det er ingen i hele verden som kan erstatte deg

Da slutten av skoleåret nærmet seg, var jeg sikker på at jeg kom til å stryke i to fag. På grunn av manglende karaktergrunnlag. Jeg hadde nylig vært innlagt på sykehus, hadde vært gjennom et samlivsbrudd, og brukte den siste kraften jeg hadde igjen på å forsøke å finne motivasjon for å leve. Det var forståelig for meg at de ikke kunne sette karakter, og jeg var fornøyd med karaktergrunnlag i ni av elleve fag. De to andre fagene kunne jeg ta opp igjen som privatist.

Så kom veggen på nytt. Jeg hadde feilet på det ene jeg hadde talent for. Skolen var alt jeg hadde. I løpet av det siste året hadde jeg klart å skyve alle vennene jeg hadde milevis unna, jeg mistet samboeren min og til og med enkelte familiebånd klarte jeg å ødelegge gjennom å være aggressiv og fraværende. 13. august bestemte jeg meg for å dø. Dagen jeg skulle begynt på universitetet.

  • Lærer Bjørndals metode:

Vitnemålsutdelingen sto for tur, og jeg satt sammen med noen elever og lærere og vi spiste middag sammen. Vi så på underholdning og hadde det fint sammen. Jeg skulle bare komme meg gjennom denne dagen og denne sommeren. Å sjekke standpunkt og eksamenskarakterer i skoleportalen var ikke nødvendig, for jeg skulle ikke bruke dem uansett. Avgjørelsen jeg hadde tatt var en lettelse. Jeg hadde fortalt psykologen min om det, og hun snakket så klart om en ny innleggelse over sommeren. Jeg lovet henne at jeg skulle tenke på det. For meg var det egentlig ikke et spørsmål lenger. Avgjørelsen var tatt, men jeg skulle nyte den siste tiden jeg hadde igjen med venner og familie.

Vi sto på scenen, og navnet mitt ble ropt opp. Rektor smilte til meg og sa gratulerer, og det føltes litt ekstra personlig siden vi hadde hatt et godt samarbeid i min tid som elevrådsleder før jeg ble syk. Jeg følte ikke det var noe å gratulere for. Jeg så på papiret han ga meg, og der sto det vitnemål . Ikke kompetansebevis. Hjertet sank i brystet på meg mens jeg så gjennom karakterene. Jeg hadde karakterer i alle fag. Videregående var bestått. Med et karaktersnitt på nesten fire, selv om jeg ikke hadde vært på skolen på to år.

Mia Ingebrigtsen (29) om farens selvmord:

Les også

Det er 12 år siden du valgte å forlate oss, pappa

Tårene rant, og jeg kunne ikke fortelle noen hvorfor. Til høsten skulle jeg ikke dø, jeg skulle begynne på universitetet. Mine klassekamerater gråt med meg, og var glad for at også jeg hadde kommet meg gjennom.

Det ingen visste, var hvor mye det hadde å si. Kanskje noen hadde klart å redde meg selv om jeg ikke besto. Da ville jeg ikke gått på universitetet i dag, og jeg ville ikke hatt deltidsjobb, vennene mine eller kjæresten min. Jeg ville gått på Nav og forsøkt å finne styrken til å leve. Eller kanskje jeg ville vært død.

Takket være gode lærere, familie og et fleksibelt skolesystem lever jeg fortsatt. Jeg er ett år unna bachelorgraden på universitetet, har et godt snitt, mange venner, samboer og et hjem – og en jobb jeg trives utrolig godt i. Fraværsgrensen hadde enten tatt livet av meg, eller plassert meg på Nav. Hjertet mitt blør for ungdom der ute i min situasjon. Det blør fordi de kanskje aldri får samme muligheten som jeg fikk.