Terrorangrepet i Paris har gitt IS en enorm mediedekning. Organisasjonen har iskaldt kalkulert med dette. Terroren mot sivile har derfor vært en gedigen PR-suksess. Et faktum og en svært ubehagelig erkjennelse.

IS har fått omtale, eller PR slik organisasjonen ser det, i et omfang som ikke kan kjøpes for penger. Slik lykkes IS med å skape frykt og splid. Før Paris har verden sett sjokkende videoer av henrettelser og grusomme beretninger. Dette har vært organisasjonens varemerke.

Paradokset er at verdenspressen nå fungerer som klodens største fjernstyrte propagandaapparat. Mediene har ikke blod på hendene, men gjør jobben den er satt til å gjøre.

eliassen.jpg

IS ønsker spredning av sjokkerende bilder, dramatiske filmopptak og vitnesbyrd. Mediene er verktøyet organisasjonen utnytter for å destabilisere samfunn, skape motsetninger og inspirere nye fremmedkrigere til å videreføre kampen mot vestens ideologi og levesett. Organisasjonen har delvis regien, velger tidspunkt, scene og omfang. Jo mer spektakulært, jo mer omfattende er dekningen. Mediene løper utilsiktet — og selvsagt uvillig - terrororganisasjonens ærend i den forstand at vi dekker organisasjonens grufulle aktivitet.

Regimer som kontrollerer og sensurerer mediene ønsker vi ikke. Men tanken på strupe all propaganda for IS er besnærende. Fremfor å teppelegge nyhetsmediene på «bestilling» fra IS, ville en stilltiende protest og minimal omtale være en PR-messig katastrofe.

«Hjernen» Bak Paris-angrepet død:

Men å stille forbigå, eller langt mer beskjedent dekke terroranslag som i Paris, er usannsynlig. Og bortimot umulig. Publikum ønsker å bli oppdatert. Myndighetene har behov for å varsle og informere. Og politi og etterretning henter vesentlige tips via media, som på sitt vis bidrar med alt fra viktige avsløringer til dynamiske og viktige debatter.

Terroraksjonen i Libanon nylig er knapt dekket av mediene. Og således i langt mindre grad egnet til å skape uro og spre frykt slik IS ønsker. Dette var Libanon, og ikke Paris tenker du kanskje. Vel, Paris er fremdeles langt unna. Spørsmålet er hvorfor det var en slik beskjeden dekningen av terroranslaget i Libanon? Og var det nødvendigvis problematisk?

Øyvind Strømmen:

Fra mitt ståsted har medienes dekning av Paris-terroren vært meget god. Om en snakker om tilstedeværelse, oppdateringer og skildringer. Jeg har som svært mange andre sittet trollbundet foran tv-apparatet. Og lest det meste jeg har kommet over på nett. I bilen har radioen fortløpende gitt meg det IS ønsker. Grufulle detaljer.

Nå har IS hisset på seg Vesten som ruster til krig. Det gjenstår å se om strategien til terroristene på sikt er selvutslettende.