Et forbilde for Afrika

Botswanas tidligere president gikk bort for en uke siden. Han var en statsmann Afrika gjerne skulle hatt flere av.

Publisert: Publisert:

ENDRET LANDET: Den tidligere presidenten og finansministeren Ketumile Masire reiste Botswana fra et fattighus til et fyrtårn. Han døde 22. juni i en alder av 91 år. Bildet er fra en pressekonferanse i 2000. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Jan Isaksen
Emeritus, Chr Michelsens Institutt

I Sør-Afrika kjemper den korrupsjonsanklagede presidenten Zuma for sitt politiske liv. Den politiske situasjonen er kritisk for det statsbærende partiet ANC som ledet Sør-Afrika fra apartheid til et demokratisk samfunn. Økonomien vakler med lite eller ingen vekst, stor arbeidsløshet, økende korrupsjon og kriminalitet.

Til tross for noe forbedring i enkelte land er lignende problemer er merkbare i flere land på det Afrikanske kontinent – tenk på nabolandet Zimbabwe. Men i det lille, rolige og velstyrte landet Botswana med 2,3 millioner innbyggere er det annerledes. I landet ved Sør Afrikas nordlige grense preges nyhetsbildet av sorg over bortgangen av den tidligere president og finansminister Ketumile Masire den 22 juni i en alder av 91 år.

I Masire har Afrika mistet en bemerkelsesverdig leder. Han holdt lederposisjoner fra begynnelsen av den moderne politikk i Bechuanaland-protektoratet – senere Botswana – og i nær 40 år. I løpet av de årene ble landet forvandlet både økonomisk og politisk, fra et fattighus til et fyrtårn. Selv om kritikk jo kan høres av og til er Botswana landet som trekkes frem når en skal finne afrikanske suksesshistorier. Masire ble valgt inn i det første lovgivende rådet som forberedte Botswanas uavhengighet i 1961.

Les også

Ekteskapet deres fikk det britiske imperiet til å skjelve

Som organisasjonssekretær for det demokratiske partiet i Botswana medvirket han til forhandlingene som førte til uavhengighet i 1966.

Det svake og fattige Botswana var da omgitt av repressive hvite regjeringer i Sør-Afrika, Rhodesia (Zimbabwe) og Sørvest-Afrika (Namibia).

Landet var blant de 20 fattigste landene i verden. Innbyggere som hadde betalt arbeid jobbet stort sett i Sør-Afrika. Selv om flateinnholdet var på størrelse med Frankrike hadde de ved på uavhengighetsdagen under 8 kilometer asfalterte veier.

Den første statlige videregående skole åpnet like før uavhengighetsdagen.

Masire ble finansminister i 1966, en stilling han holdt inntil 1980 da den første presidenten, sir Seretse Khama døde. Afrikainteresserte vil ha hørt om Seretse Khama som fra det lille og svake landet på grensen av den regionale giganten Sør-Afrika sto opp mot rasistregimet. Han skapte diplomatisk furore ved å gifte seg med sin utkårede Ruth Williams som var hvit og engelsk.

Filmen «A United Kingdom» som hadde premiere i Norge i April forteller vakkert og realistisk den unike historien. Etter at Botswana fikk store skatteinntekter fra sine diamantgruver i begynnelsen av 70-tallet førte landet under finansminister Masires vellykkede forhandlinger med diamantmonopolet De Beers om diamanter og med Sør-Afrika om inntekter fra den felles tollunionen. Skatteinntektene, sammen med internasjonal bistand ble investert i hva Botswana-velgerne ønsket mest: utdanning, helsevesen, vann og veier. Da Masire ble pensjonist i 1998 hadde Botswana i 35 år hatt verdens raskeste inntektsvekst pr. innbygger.

Det var en vekst som ikke bare hadde gått til de rike men hadde ført til sterk forbedring av offentlige tjenester til det store flertallet borgerne. Internasjonale sammenligninger viser konsekvent lavere korrupsjonsnivå i Botswana enn i andre Afrikanske land. Inntektene gikk til offentlige prioriteringer, ikke private lommer. Masires memoarer i boken “Very Brave or Very Foolish?” hadde undertittelen “Memoirs of an African Democrat”. Selv om han hadde sine bestemte meninger var han på bunnen demokrat. Botswana har siden uavhengigheten holdt flerpartivalg hvert femte år.

Opposisjonspartier kom nær, men oppnådde aldri flertall i nasjonalforsamlingen selv om de hadde flertall i enkelte viktige valgdistrikter.

Botswanas ry som velstyrt og multi-etnisk, flerparti-demokrati ga president Khama og Masire mulighet til ha viktige roller i Sør-Afrika i kampen for å befri majoritetsbefolkningen i Rhodesia, Sørvest-Afrika og Sør-Afrika. Botswana mottok politiske flyktninger fra alle land i Sør-Afrika; Botswana hadde selv ingen flyktninger. Botswana stolte på diplomati, og Masire sørget for at hans ministre og tjenestemenn alltid var godt forberedt på internasjonale møter, om det var med venner eller motstandere. I sin «pensjonstid» ledet Masire den internasjonale undersøkelsen av folkemordet i Rwanda og var tilrettelegger for den inter-kongolesiske dialogen som avsluttet en fase av blodsutgytelse i Den demokratiske republikken Kongo.

Blant hans mange megler-oppdrag var Lesotho, Swaziland, Zambia og Kenya. Han var aktiv og etterspurt til slutten. Som selvlært økonom ledet han en gruppe tjenestemenn som styrte Botswanas offentlige finanser og administrasjon.

Her var vellykkede forhandlinger med diamantmonopolet De Beers, med Sør-Afrika og internasjonale hjelpeorganisasjoner som vårt eget NORAD av stor viktighet og ble utført med dyktighet av Botswana.

Les også

CMI, Norge og Botswanas suksesshistorie

I Masires tid som finansminister var opp til åttifem prosent av hans ledende tjenestemenn utlendinger. Chr Michelsens Institutt i Bergen (CMI) hadde tette forbindelser med Botswana, mange av oss arbeidet i Masires finansdepartement og i det viktige gruvedepartementet gjennom en årrekke. CMI var involvert i overgangen fra den sør-afrikanske valutaen «rand» til Botswanas «Pula» (betyr «regn» på det lokale språk). Under Masire var CMI også involvert i å etablere et kontor for makroøkonomisk planlegging for dette landet som tidligere økonomisk sett hadde vært en del av Sør-Afrika og ikke hadde kunnet drive sin egen makropolitikk.

For oss som arbeidet i Finansdepartementet var det klart at Masire var en selvlært økonom men han hadde tatt korrespondansekurser og leste mye. Han var intenst nysgjerrig og beskjeden, og hadde en livlig sans for humor og en smittsom latter som jeg ofte hørte gjennom to dører fra den andre enden av korridoren. Han insisterte på å høre fra alle, også de som kanskje var uenige. Han trodde sterkt på fritt uttrykk og en fri presse, til tross for ofte nokså primitive journalister i Botswana som brukte hva vi i dag ville ha kalt «alternative fakta».

Selv da han var president bevarte han disse karaktertrekk. Han var en Afrikansk statsmann som fikk langt mindre oppmerksomhet i verdens media enn mange av hans afrikanske kolleger. Han arbeidet jevnt og trutt og la sten på sten på Botswanas offentlige administrasjonssystem med samarbeid, konsultasjon, grundig analyse, ærlighet og åpenhet som prinsipper. Han var en som alle hans tjenestemenn og «mannen i gaten» kunne snakke med og han hadde tid til alle.

En demokrat og statsmann som vi burde hatt flere av i Afrika har gått bort.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg