Brende, bruk din stemme

Hvis Norge skal tale om folkerett med troverdighet, kan vi ikke lukke øynene for den urett Marokko begår ved å være til stede i Vest-Sahara.

PROTESTLEIR: Gdeim Izik-leiren i oktober 2010. Miquel Garcia / Wikimedia Commons

Debattinnlegg

Tone Sørfonn Moe
Observatør under Gdeim Izik-rettssaken

Folket i Vest-Sahara har i over 40 år kjempet en fredelig kamp mot okkupasjonsmakten Marokko. Den største demonstrasjonen som har funnet sted i territoriet noen gang var en teltleir kjent som Gdeim Izik. Mange hevder at denne demonstrasjonen var starten på det vi kaller den arabiske vår. Leiren ble satt opp i oktober i 2010 like utenfor hovedstaden i Vest-Sahara, El Aaiún. Leiren var et rop om hjelp, rettet mot det internasjonale samfunnet.

Lederne for leiren forhandlet med marokkanske myndigheter og 7. november 2010 tilbød Marokko seg å innfri en rekke krav om sivile og økonomiske rettigheter, dersom leiren ble oppløst. En avtale ble inngått, og det hele så ut til å ende like fredelig som det startet.

Grytidlig neste morgen var virkeligheten imidlertid en annen. Den marokkanske hæren angrep uten forvarsel. De nektet internasjonal presse adgang, arresterte hundrevis av protestanter og brente teltleiren til grunnen.

Les også

Vil du ha meningene dine i BT?

Tone Sørfonn Moe Gabriel Nyborg Christensen

Midt i kaoset ble 24 menn arrestert for drapet på 11 politimenn. Disse 24 var menn som hadde vært sentrale i forhandlingene, mange av dem var sentrale menneskerettighetsforkjempere og samtlige var motstandere av den marokkanske okkupasjonen. De har nå vært i fengsel i over seks år. Alle hevder sin uskyld.

Det var mens julaften nærmet seg med stormskritt i fjor at jeg for alvor dykket ned i Vest-Sahara-konflikten. Saken til de 24 fangene skulle opp på nytt – for første gang siden de ble dømt i en farse av en rettssak i en marokkansk militærdomstol. Første juledag reiste jeg til Marokko. Rettssaken skulle starte dagen etter, og jeg skulle stille som internasjonal observatør.

Les også

Blir overvåket fra første sekund

Utenfor lokalet hadde store mengder demonstranter samlet seg. Jeg husker jeg spaserte spent forbi dem. Min jobb som observatør var å gå inn med et nøytralt sinn og vurdere hvorvidt rettssaken var rettferdig, men allerede før jeg slapp inn i salen kjente jeg hvordan sinnet begynte å boble inni meg. På tross av at rettssaken var åpen for offentligheten, ble saharawier kategorisk nektet inngang, med en beskjed om at dette ikke var en rettssak for dem. Denne rettssaken var ikke åpen for saharawier, og tolken min slapp aldri inn.

Da vi omsider kom inn i rettssalen ble jeg overveldet av hvor mye militært personell og politi som var der inne. Langs benkeradene var det plassert sivile agenter. De fotograferte oss konstant, og mens vi brøytet oss vei fremover i rettslokalet tok jeg meg selv i å lure på hva i alle dager de skulle med så mange bilder. Jeg la imidlertid tanken fra meg raskt da jeg plutselig la merke til en stor gruppe menn som satt inne i et glassbur. Militært personell gjorde sitt ytterste for å stenge all innsyn, men mennene på andre siden av glassveggen smilte og vinket. De viste tegn til at de var takknemlige for at vi var til stede for å observere rettssaken deres.

Jeg husker jeg sto der litt perpleks og tenkte: herregud, her sitter mennene som jeg har lest så mye om. Abdeljalil Laaroussi, som ga oss en tommel-opp, har vanskelig for å gå og har vedvarende hjerneskader etter torturen han ble utsatt for. El Houssin Ezzaoui smilte mens han pekte på et tomrom i munnen der fortennene pleide å være.

Les også

Uønsket i Vest-Sahara

KJEMPER FOR SELVSTENDIGHET: Polisario Front-soldatene står ved inngangen til Bir Lahlou. De kjemper for et selvstendig Vest-Sahara. ZOHRA BENSEMRA, REUTERS

Tilbake i Norge er inntrykkene blitt bearbeidet, men jeg har aldri vært like forbannet som nå. Menneskene i okkuperte Vest-Sahara lever uten menneskerettigheter vi her hjemme ofte tar for gitt. 24 menn sitter i et marokkansk fengsel som politiske fanger. De har blitt torturert i flere år, og blir fortsatt utsatt for umenneskelig behandling. Historier jeg tok med meg fra Marokko, har frarøvet meg mer enn én natts søvn.

Jeg er trygg i min konklusjon: denne rettssaken – som fremdeles pågår – er langt fra rettferdig. Marokko overholder ikke sine internasjonale forpliktelser.

Den fjerde Genèvekonvensjonen sier at mennesker fra et okkupert område har rett til å bli dømt av sine likemenn, av en domstol fra sitt land, og etter nasjonal lov. Saharawier skal ikke dømmes av en upartisk marokkansk domstol som etter internasjonal rett ikke har rett til å dømme disse mennene.

Marokko krenket dessuten torturkonvensjonen ved å unnlate å etterforske anklager om tortur. Flere rapporter, og FNs torturkomité slår fast at fangene ble torturert da de undertegnet tilståelser. Disse tilståelsene benyttes av det marokkanske rettsvesenet for å dømme fangene for forbrytelser de insisterer på at de ikke har begått. Fangene fremholder at den egentlige grunnen for deres arrestasjon er deres kamp for menneskerettigheter og selvbestemmelse for Vest-Saharas folk. Minst en av fangene satt allerede i fengsel på det tidspunktet han er dømt for å ha begått et overgrep.

I tillegg kommer forsvarsadvokatene knapt til orde, og de tiltalte anses som skyldige inntil det motsatte er bevist. De nevnte krenkelsene gjør at rettssaken i seg selv bryter artikkel 14 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter – nemlig retten til en rettferdig rettergang.

Det er med andre ord liten grunn til optimisme i forkant av at retten igjen samles 13. mars. En ting som likevel kunne hjulpet, er omfattende internasjonal oppmerksomhet, og økt internasjonalt press med krav om å gi de tiltalte en rettferdig rettergang.

Les også

Hvorfor får det bergenske rederiet Sea Tank besøke Vest-Sahara og ikke vi?

En trenger for så vidt ikke observere rettssak i Marokko for å se at tiden er moden for at Norge trapper opp sitt Vest-Sahara-engasjement. Marokko nekter å møte til FN-samtaler. Bare det siste året har Marokko kastet ut FN-tropper, brutt etablert våpenhvile, og nektet Ban Ki-moon visitt på FN-kontoret i Vest-Sahara. Til og med FNs spesialutsending til Vest-Sahara er nektet innreise til territoriet, og meldte i forrige uke til FNs nye generalsekretær at han ønsker å slutte i jobben. Dette er ikke overraskende. Marokko har tydeligere enn noensinne uttrykt at de nekter å respektere Vest-Saharas folks rett til selvbestemmelse og fredssamtalene har stilnet.

En løsning på konflikten vil ikke finne sted uten et økt internasjonalt press mot Marokko, og Norge kan bidra mer til dette presset enn vi gjør i dag. Om Norge skal ha troverdighet når vi snakker om internasjonale kjøreregler og konfliktløsning må vi være like tydelige overalt når brudd på folkeretten inntreffer.