Slipp forskerne til

Onora O’Neill viser hvordan humanistisk forskning kan brukes i møte med store samfunnsutfordringer.

GODT EKSEMPEL: Jeg er ingen ekspert på Onora O’Neill (bildet), men jeg vil likevel driste meg til å holde henne frem som et eksempel til etterfølgelse, skriver kunnskapsministeren. EIRIK BREKKE

Debattinnlegg

Torbjørn Røe Isaksen (H)
Kunnskapsminister

I dag kulminerer Holberguken når den britiske filosofen Onora O’Neill tildeles årets Holbergpris i Håkonshallen i Bergen. Hun er blant annet kjent for å bruke filosofien til å takle konkrete samfunnsspørsmål, og hun har jobbet med blant annet bioetikk, menneskerettigheter og tillit.

Jeg er ingen ekspert på Onora O’Neill men jeg vil likevel driste meg til å holde henne frem som et eksempel til etterfølgelse. Hun viser vei for hvordan humanistisk forskning kan brukes i møte med store samfunnsutfordringer.

For eksempel har O’Neill brukt filosofien til å se nærmere på forholdet mellom rettigheter og plikter. Hun er opptatt av at utvidede rettigheter kan være et viktig politisk prosjekt. Samtidig er det slik at når vi lovfester rett til omsorg, husly, mat, sikkerhet og så videre, etterfølges det alltid av spørsmål om hvem som har plikt til å gi hva til dem som har rettigheter.

Les også

Kultur er ikke «kos», det er fremtiden

O’Neill sier at vi ikke kommer noen vei med rettighetsbegrepet, uten å legge vekt på det ansvaret vi har til å hjelpe de trengende. Hva det ansvaret består i, kommer vi mye lettere til gjennom å analysere og tydeliggjøre hvilke plikter vi har enn ved å snakke om rettighetene til individer som uansett vil trenge forskjellige ting av forskjellige mennesker.

Som kunnskapsminister er jeg naturlig nok opptatt av at barn har rett til utdanning. Men O’Neill ville kanskje sagt at det ikke at er klinkende klart hvor mye utdanning de har rett til, hva de skal utdannes i, hvilket ansvar jeg som statsråd har, og hvilket ansvar læreren har. Og at det er vel så vesentlig å analysere hva man kan kreve av læreren, hva den enkelte elev trenger, og om læreren har plikt til å ivareta alle elevens behov eller kun noen av dem. Og videre - om lærernes arbeidsoppgaver gjør det mulig for dem å innfri pliktene de har, og om departement, direktorat og kommune gir nødvendig støtte.

Denne typen analyse har både praktiske og politiske konsekvenser, fordi den kan hjelpe oss å organisere tjenestene våre på en bedre måte. Og O’Neill selv har også tatt de politiske konsekvensen av sitt filosofiske virke – både ved å ta på seg krevende institusjonelle roller som å lede Kommisjonen for likeverd og menneskerettigheter i Storbritannia, og ved å være partipolitisk uavhengig medlem av Overhuset i det britiske parlamentet.

Les også

Kulturarv og historie er også viktig for næringslivet

Tidligere denne våren la den norske regjeringen frem en egen stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning. Og ett av hovedmålene er at flere norske humanister skal jobbe i et lignende spor som O’Neill.

Vi mener nemlig at humanistene sitter med kunnskap, ferdigheter og verktøy som brukes for lite i arbeidet med å håndtere store samfunnsutfordringer. Ikke for at humanistene skal endre sin egenart, men fordi de sitter på perspektiver vi er helt avhengige av.

Hvis vi ser rundt oss i dagens verden på klimaendringer, migrasjon og raske teknologiskifter, er vi raskt inne på spørsmål om identitet, verdier, religion, kultur og etikk – det vil si humanistiske perspektiver. Mange av problemstillingene springer ut av menneskelige handlinger. For å forstå motivene folk handler og har handlet ut fra, må vi vite noe om deres forestillinger om verden.

Les også

Få norske studenter gjør en «utdannelsesreise»: Bare tre av ti har foreldre uten universitets- eller høyskole

Det er selvsagt ikke nok bare å si at humanistene må engasjere seg. Vi gjør også et viktig politisk grep for å nå dette målet, ved å lede humaniora til de store pengestrømmene som allerede finnes i Forsknings-Norge. Tematiske og utfordringsdrevne forskningsprogrammer skal utformes slik at de er reelt åpne for humanistiske forskningsprosjekter, for historiske perspektiver og for kvalitative metoder. Humaniora skal være synlig i programplaner som selvstendig bidragsyter og ikke hovedsakelig som hjelpedisiplin.

Kort sagt er humaniorafagene avgjørende hvis vi skal kunne navigere godt gjennom noen av de endringene vi står overfor som samfunn. Da må vi også slippe dem til. O’Neills virke viser hvordan humanistisk forskning kan gripe inn i praktiske problemstillinger på en svært håndgripelig måte. Det gjør årets Holbergpris mer aktuell enn noen gang.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg