Nei, vi kjeder oss ikke

Som en moderne småbarnspappa, kjenner jeg meg ikke igjen i Vatshellses beskrivelser av fedre.

EN ALLIERT: Med en moderne pappa ved din side vil du ha en alliert i kampen mot å sette barnets behov til side for å prioritere yrkeslivet, skriver Hans Tau Hatlestad.

Scanpix
  • Hans Tau Hatlestad
    Far, «kunde» og skattebetaler

Ashild Hjørnevik Vatshelle har 2. mai en interessant artikkel om mammarollen i BT.

Jeg synes hun har noen gode poenger i forhold til tendensen til å dytte barnet stadig tidligere inn i barnehager for å ivareta foreldrenes behov for yrkesdeltagelse fremfor barnets utviklingsbehov og tilknytning til foreldrene. Men jeg må arrestere henne på den ensidige vinklingen på mors, fremfor barnets behov.

Hans Tau Hatlestad

privat

Som en moderne småbarnspappa har jeg fulgt begge mine jenter fra de var født, og jeg kjenner meg ikke igjen i Vatshellses beskrivelser av fedre - spesielt ikke deres kjedsomhet.

Noe sier meg at hun først og fremst tenker på sine egne følelser, og ikke barnets, når hun ikke klarer å «slippe far til». For, som hun selv skriver: «Jobben var interessant, barnet hadde det bra saman med far. Men eg hadde vondt i magen og kjempa med gråten.» Som en kontrast til dette skriver hun: «La oss sei det som det er: Far kan kjede seg saman med spedbarnet i lengda.» Altså, mor er så sterkt knyttet til barnet at hun kjemper mot gråten, far kjeder seg.

Les også

Best for barnet – eller for mamma?

Denne emosjonelle retorikken, basert på gamle stereotypier, er sterk og vanskelig å forsvare seg mot. Når jeg velger å ta en mindre følelsesmessig tilnærming, så er det fordi tilsvarende argumentasjon basert på mine følelser ikke er like akseptert som begrunnelse for mine holdninger og valg. Men også fordi jeg setter mine barns behov over mine egne.

Jeg tilhører en generasjon fedre som har forlatt gamle stereotype kjønnsroller, og deltar i omsorgen for våre barn. Men vi må holde igjen på våre følelser av hensyn til mødrenes emosjonelle behov, som helt klart er tilstede, og samfunnets forventninger. Det er et spørsmål Vatshelle stiller, om enn retorisk ment, som faktisk har et overraskende direkte svar:
«Så kvifor er det så gale om far vel å ta ut permisjonen sin over tid når barnet er blitt litt større?»

Les også

Du er ikke overflødig, pappa

I fjor kom en forskningsrapport av professorene William V. Fabricius and Go Woon Suh om fars involvering i de aller minste barna. Denne viste at de barna som hadde hatt nær omsorg av far, også i spedbarnsfasen, fikk en bedre relasjon både til far og mor senere i livet.

Skal man ta utgangspunkt i barnets behov, så er det beste å la barnet få en god relasjon til far fra første stund. Ikke ut fra mødrenes egne behov, som Vatshelle skriver: «Eg var litt meir heime enn han, fordi eg er den som har størst behov for å vere mest mogeleg saman med barnet.»

Jeg har valgt å ha tett oppfølging av mine barn fra fødselen av, ikke for å dekke mine egne behov, men fordi de har godt av å ha en nær relasjon til meg. Noe de også har fått. Hva jeg føler selv, er ikke så vesentlig. Men en ting er sikkert: Jeg kjeder meg ikke. Tvert imot har jeg hatt syv år med stor glede og innlevelse i mine barns utvikling.

Dette bør ikke handle om Vatshelle og likesinnedes «rett» til å være mamma, men barnets rett til å få en meningsfylt og god relasjon til begge foreldrene sine.

La oss si det som det er: Den nye papparollen er god for barnet, også de yngste, og de moderne pappaene er kommet for å bli. Likevel må ikke dette ses på som en konkurrent eller trussel mot mamma.

Med en moderne pappa ved din side vil du ha en alliert i kampen mot å sette barnets behov til side for å prioritere yrkeslivet. Det var tross alt menn som oppfant symaskinen, vaskemaskinen, støvsugeren... Alle oppfinnelser som gjorde hverdagen bedre i hjemmet. Så hvorfor skal ikke fedre kunne bidra positivt også med de mest sentrale i hjemmet, nemlig barna.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg