Metoo-saker bør ikke bare behandles i domstolene

Hvor lett er det å vinne frem i en metoo-sak? Det kommer an på hvem som tafser på deg.

Debattinnlegg

Hva gjør man hvis man blir utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen, og hvilket rettslig vern har man?

I kjølvannet av #metoo har debatten om vern mot seksuell trakassering på arbeidsplassen blitt høyaktuell. Selv om det i dag finnes et regelverk som skal verne arbeidstakere mot seksuell trakassering i arbeidslivet, har det vist seg å være utfordrende å håndheve dette regelverket på en tilstrekkelig god måte.

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr seksuell trakassering. Frem til nå er det domstolene som har håndhevet dette forbudet, men antallet saker som har gått for domstolene, er lavt, og gjenspeiler ikke omfanget av saker tilknyttet seksuell trakassering i arbeidslivet.

Myndighetene har derfor fra og med januar i år gitt Diskrimineringsnemnda myndighet til å håndheve forbudet mot seksuell trakassering og til å ilegge oppreisning i saker om seksuell trakassering i arbeidslivet og i enkle saksforhold. På den måten har det blitt vedtatt et kostnadsfritt lavterskeltilbud utenfor domstolene, som gjør at flere ofre for seksuell trakassering får muligheten til en rettslig behandling.

Problemet er imidlertid at nemnda bare har fått myndighet til å behandle saker som har en direkte tilknytning til arbeidsgiver. Det betyr at en arbeidsgiver ikke kan holdes objektivt ansvarlig dersom en ansatt trakasserer en kollega. For at arbeidsgiver skal bebreides, må det vurderes om arbeidsgiver har brutt sin generelle plikt etter arbeidsmiljøloven til å hindre eller stanse trakasseringen.

I en Fafo-rapport fra 2017, om seksuell trakassering i hotell- og restaurantbransjen og i helsesektoren, fremgår det at en av fem har vært utsatt for seksuell trakassering av kunder, kolleger eller ledere de siste tre årene. Litt under halvparten fra hotell- og restaurantbransjen svarte at de hadde blitt seksuelt trakassert av kolleger og sjefer.

Slik den nye praksisen er ment å fungere, vil ikke ansatte som trakasseres av kolleger eller kunder kunne ta saken til nemnden. Disse sakene vil måtte tas til domstolene slik som før. Å bringe en sak inn for domstolene innebærer imidlertid en betydelig økonomisk risiko som de færreste er villig til å ta.

Seksuell trakassering er en krenkelse som er vanskelig å bevise, og partene kan forstå og beskrive situasjonen svært ulikt. Denne problematikken var en del av begrunnelsen for at saker om seksuell trakassering tidligere utelukkende ble behandlet i domstolene.

Myndighetene har imidlertid innsett at det er behov for en alternativ løsning med en lavere terskel. Men hvor godt vil den nye løsningen fungere når en stor andel av sakene fortsatt må gå for domstolene?

Vi etterspør et mer altomfattende lavterskeltilbud som også fanger opp de personene som opplever seksuell trakassering fra andre enn arbeidsgiver, eller personer med direkte tilknytning til vedkommende.

Dette er et ansvar vi mener at myndighetene er nødt til å ta.