Jeg hørte Creedence på radioen og ble et barn igjen

Hvordan skal vi gi barna våre den musikalske oppfostringen vi ønsker, når vi ikke har bil?

Publisert Publisert

Musikk er en tidsmaskin, skriver Daniel Bolstad-Hageland om da John Fogertys røst tok ham med tilbake til barndommen. Foto: BRENDAN MCDERMID / REUTERS / NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Daniel Bolstad-Hageland
    Bergen

For noen dager siden slo jeg på radioen, noe jeg sjelden gjør. Jeg hørte en kjent stemme. Litt rusten, men likevel klokkeklar. Ordene var ikke til å ta feil av: «Have You Ever Seen The Rain».

Jeg ble et barn igjen.

Gjennom årenes løp har jeg begynt å forstå at musikk fungerer som en tidsmaskin. Den griper tak i oss, legger igjen spor, tar oss tilbake i tid. Kanskje til et sted som er gjemt langt bak der, i hukommelsen.

Der sitter jeg. I bilen til mor og far, sammen med søsteren min. Og hører på Creedence Clearwater Revival.

Vi er på vei til Danmark. Min søster er fjorten år, jeg er ti med en Game Boy i hendene. Og synger: «Have You Ever Seen Lorraine?»

Mor og far lo godt av det.

Jeg forsto det ikke. Alle hadde vel sett regnet, spesielt vi på Vestlandet. Hvorfor lage en sang om det?

Denne Lorraine, derimot. Hun var et mysterium for meg.

Må vi kjøpe bil for å gjenskape det musikalske fellesskapet jeg opplevde i barndommen? spør Daniel Bolstad-Hageland. Foto: Bård Bøe (arkiv)

Jeg ble stående på kjøkkenet med tårer i øynene, mens jeg tenkte på alle kjøreturene våre til Danmark. Seinere den kvelden gikk jeg gjennom bandene vi pleide å høre på i bilen.

The Shadows. Dire Straits. Og Kris Kristofferson.

I bilen delte vi musikkopplevelsene våre. Vi var ikke alltid enige om hva vi skulle høre på. Mor med sine ønsker om svensk dansebandmusikk. Far med sin rock og country fra 1960- til 70-tallet. Søsteren min og jeg med vår moderne musikk.

Likevel satt vi der med blikket fremover, og lyttet til det vi hadde av cd-plater.

Det har fått meg til å tenke over musikkopplevelsene jeg deler med mine barn. Vi har ikke bil, og det ser ikke ut til at vi skal bytte ut elsyklene våre med det første.

Vi har vinylspiller, men slenger sjelden på en plate. Det går for det meste i Spotify, noe som resulterer i hyppige sangbytter, der vi nesten aldri hører et album helt ut.

Må vi kjøpe bil? Er det som skal til for at vi klarer å gjenskape noe av det jeg opplevde i barndommen?

Dette fellesskapet, denne gleden, som musikken ga oss, familien på fire.

Nei. Det må finnes en annen løsning. Jeg har bare ikke funnet den ennå.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg