Bergen by, stolt og kry!

Vi aksepterer det meste fra Brann, så lenge de går for mål.

Publisert Publisert

HADDE TROEN: Innleggsenderen mener Lars Arne Nilsen er en herlig type, men nå har Brann møtt veggen. Foto: Marius Simensen / Bildbyrån

Debattinnlegg

  • Bjørn C. Olsen
    Brann-supporter
  1. Leserne mener

På rad åtte på «Almenningen» har vi heldigvis ingen munnkurv. Vi kan og bør mene fritt akkurat «ka vi vil». Han bak oss mener det litt for mye gjennom 90 minutter. Det er den ene deilige siden med fotball. Alle kan ha en mening og det er ingen fasit. Litt ekstra bekymringsverdig er det at det har blitt stille bak oss, og ved siden av, men vi er fremdeles på plass.

Enda verre er det når det nesten blir litt flaut å si at man går på stadion, og ikke klarer å friste noen med gratisbilletter på gode plasser. Dette er Brann, bergensernes stolteste prosjekt. Bergen by, stolt og kry – av laget sitt. Medlemsstyrt ja, men alle tilhengere er litt «aksjonær».

Bjørn C. Olsen Foto: Privat

Les også

Brann-supporter: – Tid for endring på Stadion

Veldig mye av motgangen bortforklares, men man kan prøve «det enkle er ofte det beste». Det som er viktigere enn posisjoner må jo være å fastsette ledetråden for all virksomhet i republikken Bergen sitt stolteste prosjekt, og ledetråden er – den sportslige visjon – den langsiktige sportslige visjonen. Og det er ikke vanskelig i det hele tatt, det står skrevet i blekk overalt i denne by – stolt og kry.

Vi liker å være litt «latinske» i Bergen. Brann kan ikke legge seg under det nivået Nils Arne Eggen og Rosenborg har demonstrert viktigst i fotball: Det skal spilles for publikum. Man skal være stolt og kry og forsøke vinne mot hvem som helst, og man kan gjerne tape 4–0 på bortebane noen ganger, bare retningen og troen er rett.

Enda tøffere er det å utvikle egne ungdommer, da overlever mange på tribunen til og med en tur i OBOS. Med middelmådig visjon får man dog over tid middelmådige ungdommer også. Stein på stein må i tilfelle være mot et ekstatisk motiverende mål: realistisk i bunn, hårete i visjon. Det skal ikke være ok med ett poeng på bortebane. Spillerne må gjennomføre det som øves på til fløyten går, uansett om det står 0–4 eller 9–0.

I Bergen må man selvsagt prøve noe enda tøffere enn det som er oppfunnet før. Da trenger man ikke lykkes helt. Så lenge man prøver, blir de aller fleste med. Under Bill Elliot, som aldri vant serien, bølget det med angrep, det pepret med baller foran keeper og det smalt i stengene. Folket sto på tærne, sang og hoiet i 2x45. Det var fullt på hver kamp.

Les også

Branns sportssjef: Uaktuelt å innstille på noe annet enn at Lars Arne Nilsen fortsetter

Vi vil ha Ruben Kristiansen fykende ned mot sidelinjen og via rask klikk-klakk-fotball smelle et tidlig innlegg foran keeper, 45 grader ut, raske harde oppspill inn i det helligste på møtespiss eller gjennombruddspiss, vippe motstander ut av balanse hele tiden, skape lette mål for spissene og publikum på tå.

I stedet får vi tversoverpasninger bak, Eggen Rismark som fører ballen, en lompe opp, et ufarlig innlegg som teller i statistikken og spissen får skylden. På corner imot, som er en glimrende kontringsmulighet, ligger 11 mann inne i egen femmeter. Medaljer er helt uinteressant i et sånt bilde og det blir mer prat om at «Odd får det til, for ikke å snakke om Bodø Glimt, de tør de».

Hver gang klubben er nede oppstår en ny mulighet og jeg trodde faktisk lenge på Lars Arne Nilsen, som tøff i trynet slo Brann ut av cupen med Hødd. En herlig type, og det er han jo fremdeles. Dessverre ble ikke mulighetene med den flotte ungdomsrekken satset på i et offensivt innovativt prosjekt, og nå møtes veggen.

Men jeg vil påstå at ressursene er tilstede, det krever bare en felles helomvending i tankegang og forankring på hele stadion. Hvem vil ikke bli entusiastisk til et offensivt stolt prosjekt som alle er en del av. Om Nilsen kan snu på dette? Det er vel mulig.

For skal du nå virkelig langt må man tenke som triatlon- og skøyteguttene her i byen. Det umulige er mulig, man må tro på det, lage rom for feil og utvikling og ha kunnskap om den litt spesielle veien. Utførelsesmessig må man sikte høyt. Resultater får komme som de kommer.

Fotballfilosofien i Brann må ligge støpt i brostein: raskt fremover, stolt og kry. Det finnes ingen annen mulighet. Se for eksempel på Branns forunderlige kamp mot Deportivo de La Coruña i 2008. En utrolig kamp i en treg sesong, og klubbens beste noensinne. De måtte plutselig la ballen gå kjapt presist fremover, turte ikke annet og det var hele løsningen, de rundspilte det spanske topplaget – så enkelt og så gøy. Alt er mulig.

Neste år er byen 950 år. Vi fornyet partoutkortene i forrige uke. Vi kommer. Lykke til.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg