Åpen soning gir håp

Med færre åpne soningsplasser reduseres håpet for de innsatte.

Debattinnlegg

I år skjedde noe historisk i norsk kriminalomsorg: Seks fengsler med lavere sikkerhet ble lagt ned, og over 250 åpne fengselsplasser forsvant. Hva mister vi når åpne soningsplasser legges ned?

I dokumentarfilmen Frie Fanger, som nylig ble vist på NRK, fikk vi et sjeldent innblikk i hvordan hverdagen ser ut i et åpent fengsel. Jeg er selv del av en forskergruppe, som i over to år, har reist rundt i norske og engelske fengsler for å intervjue fanger.

Vi undersøker om det er forskjeller i soningserfaringer i Norge og England, mellom kvinner og menn, og mellom dem som soner i åpne og lukkede fengsler.

På tross av at all soning innebærer smerte, er et gjennomgående funn i vår undersøkelse at fangene vurderer kvaliteten på soningen som bedre i åpne fengsler enn i lukkede.

Ett av spørsmålene vi alltid stiller i intervjuene, er hva fangene opplever som aller tyngst ved soningen. Det svaret som går igjen, er savnet etter familie og venner på utsiden. Dette er kanskje ikke overraskende, for det å føle seg avskåret fra resten av samfunnet er jo selve straffens kjerne, nemlig frihetsberøvelsen.

I høysikkerhetsfengsler har man som regel 20 minutter ringetid, og en times besøk, i uken. Det oppleves som lite, når savnet etter kontakt er stort.

I åpne fengsler er det færre begrensninger på telefontid, og man kan som regel ha oftere og lengre besøk. Mange fanger forteller også at kvaliteten på besøkene er langt bedre i åpne fengsler. De besøkende slipper å forholde seg til synet av høye murer, betong og låste dører, og fangene selv slipper å gjennomgå nakenvisitering før og etter besøk.

Åpen soning legger derfor til rette for mer og bedre kontakt med omverdenen. Det har en stor verdi i seg selv, og våre analyser tyder på at dette også gjør overgangen fra fengsel til frihet smidigere.

Normalitetsprinsippet står sentralt i norsk kriminalomsorg. Det innebærer blant annet at livet i fengsel skal være så likt som mulig livet på utsiden. Fangene skal gå på skole eller arbeid på dagtid, og ha mulighet for fritidsaktiviteter som trening eller bibliotek på ettermiddagen. Tanken bak er at en mest mulig normal tilværelse i fengsel er en god forberedelse til livet som venter etter løslatelsen.

Rammene for å få dette til er bedre i åpne fengsler. Fangene kan bevege seg fritt fra avdeling til arbeidsplass. Fordi fengselet er friere, er det rett og slett flere ting man som fange kan bestemme selv. Når hodet koker på kvelden og man er desperat etter friluft, kan man ta seg en tur på fengselsområdet, uten å spørre om lov fra en betjent med nøkler.

En side ved dette normalitetsprinsippet vi i økende grad har blitt klar over, er hvordan det påvirker det sosiale livet i åpne fengsler. Da en av mine engelske kollegaer hadde tilbrakt en lang dag i et norsk åpent fengsel, utbrøt han halvt klagende, og halvt humoristisk: «Det er jo så kjedelig i dette fengselet, det er jo ikke noe drama!» Og til en viss grad har han rett.

Da jeg gikk rundt i dette fengselet og møtte fanger jeg var blitt kjent med, snakket vi ofte om alle mulige andre ting enn selve fengselet. Hvis jeg åpnet en samtale med å spørre «hvordan går det?», kunne jeg få til svar: «jo, det går greit, men det er litt stress på jobben fordi traktoren streiker». Og da ble vi stående og snakke om traktorer og hvordan man går frem for å raskest mulig få tak i ny coil.

For en fengselsforsker er det jo unektelig kjedelig når fangene heller vil snakke om traktorer enn fangehierarki. Men for fangene, og for samfunnet, er det trolig en stor fordel at hverdagslivet i fengsel kan handle om dagligdagse utfordringer og frustrasjoner.

Åpne fengsler er ikke bare viktige for dem som soner der, de er kanskje minst like viktige for dem som ønsker å få sone der. Åpen soning representerer håp. På avdeling M i høysikkerhetsfengselet i Bergen soner menn på lange dommer.

Vi fulgte hverdagslivet på avdelingen tett over syv måneder. Noe av det som imponerte meg mest, var den seige, tålmodige og håpefulle holdningen hos mange av fangene. Mens jeg ofte arresterte meg selv i å tenke at jeg hadde bukket under av kjedsomhet og monotoni hadde jeg vært i deres sko, formidlet fangene sjelden slike synspunkt.

Det er mange grunner til at folk kan finne flyten i en lang soning. Men en av de viktigste, mener jeg, er håpet om at muren, nakenvisiteringen og de låste dørene en dag vil bli avløst av en friere hverdag i åpent fengsel.

Når håpet i tillegg får drahjelp av troen – troen på at det faktisk også er sannsynlig at man vil klare å kvalifisere seg for åpen soning – da kan hverdagen i høysikkerhetsfengslet bli litt lettere å holde ut.

Den troen delte mange av fangene vi intervjuet. Men våre intervjuer ble foretatt før de seks åpne fengslene ble lagt ned tidligere i år.