«Historien om bompenger» mangler det aller viktigste

Politikernes oppgave er å fortelle folk hvilke problemer som er viktigst. Og det viktigste problemet er klimakrisen.

Debattinnlegg

I BT 12. juni, samme dag som to klimaaksjoner fant sted i Bergen, skriver Sigurd Hille (Høyre) om hva bompengene skal finansiere, at «overdrevne ambisjoner må bort».

Han etterlyser riktige prioriteringer fra politikerne, og ber om at de setter det viktigste først.

Men hva er «det viktigste»? Hille beskriver bompengenes historie slik: Bompengene skulle, på ulike vis, hjelpe bilistene med deres problemer. Som dårlige veier, kortere reisetid, tid tilbrakt i kø bak rattet. Broer, tunneler og veier er varen som bompengene kjøper. Men så! Hille skriver: Så har det skjedd noe.

Det ble mer og mer vanlig at bompengene skulle finansiere andre gode formål. Det gjaldt utbygging av både gang- og sykkelveier og bybane. Paradoksalt nok skulle avgiften også være så høy at man skulle redusere bilbruken.

Ja, noe skjedde, som Hille ikke skriver om. For mens bilistene satt bak rattet og gremmet seg, forsto resten av verden at bilismen hadde noe med miljøproblemene å gjøre.

Dette er ikke et paradoks, men en direkte konsekvens av all den hjelpen bilistene hadde fått.

Det hadde blitt lettere og mer attraktivt å være bilist, kjøpesentre og bydeler ble planlagt med bilisten i sentrum, og flere hadde råd til bil.

Men samtidig ødela man bomiljøer, naturmangfold, økte utslippene og forurensingen både globalt og lokalt. I Bergen kjenner man godt til problemet.

Han skriver videre: Men når man føler man ikke får den varen man betaler for, da forsvinner tilliten til både systemet og politikerne.

Hille forsvarer bompengesystemet som sådan. Men spørsmålet er altså hvilken vare man tror man betaler for ved å betale bompenger. For etter at miljøproblemene ble satt på dagsorden, ble nye «varer» frembudt i budsjettene.

I dag er ikke det mest prekære problemet verken dårlige veier, dårlige forbindelser eller kø og lang reisetid. Disse problemene eksisterer fortsatt, men det er andre problemer som trumfer dette.

I dag krever vi bompenger for å redusere bilistenes bruk av veiene. Ren luft, trygge nabolag og bilfrie områder er viktigere enn å komme fort frem.

Varen bilistene betaler for, er disse tingene. Og de som forurenser mest, må betale mest. De som kjører oftest, må betale mer bompenger. De som bruker mest ren luft, må betale for den.

At vi skulle være nødt til å betale for ren luft, rent vann og ren mat, er en ny tanke for mange. Når bompengene blir en del av det budsjettet som skal betale for denne nye varen, går det ut over dem som ikke har et godt kollektivtilbud. Dersom man ikke har et alternativ, kan man ikke gjøre miljøvennlige valg.

Det nye bompengesystemet har på mange måter kommet som en pisk der man skulle ha gitt massevis av gulrøtter, i form av gode kollektive løsninger.

Likevel, ambisjonene må ikke ned, de må opp på et helt annet nivå. Vi må begrense biltrafikken, og bompenger er et virkemiddel man har til å gjøre dette.

Vi har ikke nok luft, vann og areal å avse til bilenes utslipp og forbruk av ressurser. Derfor trenger vi kollektive løsninger, bedre bo- og by-løsninger som knytter sammen hjem, skole og barnehage, arbeid og fritid.

Dette er fremtiden som vi må betale for.

Politikernes oppgave er å fortelle folk sannheten om hvilke problemer som er viktigst. Og det aller viktigste problemet er klimakrisen. Vi kan ikke utelate dette fra historien om bompengene.

Miljøet står overfor utfordringer som vil få bompengediskusjonen til å blekne. Derfor må Hille, og andre politikere, være veldig tydelige i fortellingen om hvilken vare vi egentlig betaler for.

La oss kalle den varen «fremtiden».