Vær smidig når Mohn åpner lommeboken

DEBATT: Flere rike burde gjøre som ham.

Publisert Publisert

GAVMILD: Trond Mohn har i årevis gitt mange millioner kroner til gode formål i Bergen. I november ble 75-åringen hedret her på Haukeland universitetssykehus for sine mange bidrag. Foto: Marita Aarekol (arkiv)

Debattinnlegg

  • Håkon W. Lorentzen
    Eksilbergenser og frittstående samfunnsforsker med lang forskningserfaring på stiftelses- og frivilligfeltet
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Disputten Warloe-Mohn om private midler til idrettsanlegg setter søkelys på konflikter som kan oppstå når private gaver og offentlige prioriteringer skal samordnes. Hva slags motsetninger dreier det seg om?

«Bergen Byes inbyggere have altid og til alle tider af et frivilligt Hierte med en glad og rund Haand contribueret til nyttige Anlæg, især naar Guds Ære herved kunne fremmes og de fattiges Trang afhielpes!». Slik skrev Christopher Frimann i 1774. Selv om Trond Mohn kanskje ikke er spesielt opptatt av Guds ære, og det ikke akkurat var idrettsanlegg Frimann tenkte på, kan Mohn likevel plasseres i den filantropiske tradisjonen. En tradisjon som har eksistert i Norge siden 1200-tallet, og som rommer stiftelser, legater, sparebanker og privatpersoner som gir av sitt økonomiske overskudd til allmennyttige formål.

Les også

BTs Frode Bjerkestrand: «Lokaldemokratiets spilleregler bør gjelde for alle. Også for gavmilde milliardærer.»

Av sosialdemokratiet ble filantropien stemplet som veldedighet. Statlig organisert velferd innebar at staten tok hånd om folks behov, ingen skulle lenger måtte være takknemlige for milde gaver fra overklassen. Først med nyliberalismens gjennombrudd i 1980-årene titter filantropene frem igjen, men uten makt og selvtillit. Seinere har kollektive formuer, i første rekke fra sparebankene, gitt opphav til mange nye stiftelser. Ropet på private gaver har økt, ikke minst fra kulturlivet. Staten har bidratt med den såkalte gaveforsterkningsordningen.

Fordelen med midler fra stiftelser og filantroper er at de er smidige, treffsikre og effektive. Det er lite byråkrati rundt sånne utdelinger, som ofte er basert på tillit mellom den som gir og de som får. Offentlig tilskudd henter sin legitimitet fra demokratiske og korrekt gjennomførte beslutninger. Det kan ta tid når mange skal involveres og mange behov prioriteres. Men når resultatet først foreligger, kan vi stole på at det var dette vi ville. Slik får folket det samfunnet det har bedt om.

Les også

Uenighet om Mohn-bidrag i friidrettsmiljøet

Akkurat her kan det oppstå motsetninger mellom filantropi og politiske prioriteringer. Til tider vil private gaver kunne påvirke offentlig pengebruk for lang tid fremover. Private midler til forskning, malerisamlinger, medisinsk utstyr, idrettsanlegg, kulturhus og liknende forutsetter gjerne at stat/kommune etter hvert tar over driftsforpliktelsene. Da kan den private giveren få frigjort midler til nye filantropiske fremstøt.

Nå er det en del som tyder på at noen kommuner er blitt bevisste på denne «driftsfellen» man kan havne i, i takknemlighetens rus over en privat donasjon. Det innebærer at en del stiftelser blir mer forsiktige med å gå om bord i langsiktige forpliktelser.

Til tider vil politikere, slik Henning Warloe synes å gjøre, tenke at private gaver forrykker fellesskapets prioriteringer: Det var ikke akkurat denne maleren vi ville stille ut til evig tid, ikke akkurat denne forskningen vi ville prioritere, ikke akkurat denne idrettsgreinen vil ville sikre bedre anlegg, ikke akkurat litteraturhus vi ville bruke kulturmidlene på. Det oppstår irritasjon over filantroper som påvirker myndighetenes prioriteringer.

Les også

Warloe om Mohn: – Liker tydeligvis ikke homofile politikere

Men noe stort problem er ikke dette. På kultur- og idrettsfeltet er det ikke først og fremst milde gaver fra filantropene som forrykker de offentlige prioriteringene. Til det er beløpene for små. Den filantropiske tradisjonen i Norge er ikke sterk nok til at de nyrike på bred basis vil sette formuene inn i allmennyttige stiftelser. De fleste stiftelser tilpasser seg myndighetenes prioriteringer. Frittstående filantroper er det ikke så mange igjen av.

Det er i første rekke næringslivets sponsor- og reklamemidler som skaper store ulikheter i kultur- og idrettsliv. Små forbund sliter med å få endene til å møtes, andre vasser i reklame- og sponsorinntekter. Kunstnere må kommersialisere seg for å overleve. Så ta heller et oppgjør med idretts- og kulturkommersialiseringen, Henning Warloe, og vær smidig og overbærende når Trond Mohn vil «contribuere til nyttige anlæg». Flere rike burde gjøre det samme.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg