Å godta at du må «snylte» på staten, kanskje resten av livet, er vondt og sårt

Jeg ble ufør som 21-åring.

UNG OG UFØR: Jeg går ikke inn i et nytt skoleår som alle andre, skriver Maria Solås. Anita-Elisabeth Bjørklund

Debattinnlegg

Maria Solås
Stord

Jeg skal ikke starte på et nytt studieår. Jeg skal ikke sette føttene mine i forelesningssalen i år heller. Jeg går inn i år åtte uten å studere. Jeg er 23 år, og jeg kan ikke gå på skole.

Ingen går inn i ungdomstiden og tenker at du skal bli ufør, ung ufør. Uten sjanse til å gå på skole, uansett om det er det største ønske du har.

Jeg var en helt vanlig jente, med gode resultater på skolen. Jeg drømte om å bli jordmor, hadde planen klar med hvor jeg ville gå på både videregående, høyskole og hvor jeg ville ta videreutdanning.

I 8. klasse endret alt seg. Jeg ble påkjørt på skoleveien, foten ble knust, og jeg fikk et alvorlig smertesyndrom. Hele resten av året besto av opptrening, ekstreme smerter og en kamp for å klare skole. Jeg fortsatte på skole de neste årene, selv med kroniske nervesmerter.

Jeg jobbet som en superhelt for å ikke havne bak de andre, selv med økende smerter. Men å leve med smerter som 13- 14-åring, er beintøft. Til slutt klarte jeg ikke å holde masken oppe.

Jeg gikk på en smell, klarte ikke mer skole og endte opp på ungdomspsykiatrisk avdeling. Så begynte kampen, en lang kamp jeg har brukt de siste ni årene på. Jeg har kjempet for å bli trodd, for å få hjelp, for å bevare vennskap og være mest mulig normal. Oppi et liv som ble mer og mer sykdom.

Jeg prøvde meg på folkehøyskole, og ikke engang det gikk. Jeg gråt av fortvilelse. Jeg ble nødt til å begynne å se på fremtiden min på en helt ny måte. Å kunne gå på skole eller jobbe var ikke lenger et alternativ.

Jeg er mye friskere psykisk nå, og smertene har jeg noenlunde under kontroll med sterke medisiner. Men de siste 10 årene har vært så vonde at mange ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg er så glad for at det gikk bra.

Så jeg går ikke inn i et nytt skoleår som alle andre. Skal jeg ha en god livskvalitet, så kan jeg ikke bruke kreftene mine på å verken gå på skole eller jobbe. Jeg ble ufør som 21 åring, etter å ha hatt AAP siden jeg var 18 år.

Skal jeg være sammen med vennene mine, eller noen andre noen timer, har jeg behov for å hvile flere timer etterpå. Jeg har gått tusen runder med meg selv for å godta dette, å godta at alt jeg har å gi er min erfaring. Jeg har holdt foredrag og jobbet som erfaringsformidler, men jeg skulle jo ønske jeg kunne jobbe på lik linje med dem som er rundt meg.

Å godta at du må «snylte» på staten, kanskje resten av livet, er ikke noe som noen ville ha ønsket. Det er vondt, og det er sårt. For jeg kommer til å ha smerter resten av livet. Og for å ha det best mulig, er det slik livet mitt må være. Med penger fra Nav. Men jeg har bestemt meg for at det er greit. Det skal være greit.

Jeg håper andre kan forstå at det ikke står på vilje, at det ikke er et valg, men en nødvendighet.

Har du en historie eller noen meninger du vil dele med BT? Send den til oss på debatt@bt.no

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg