Norsk – who cares?

Under dansketiden mistet vi det norrøne språket. Er vi igjen i ferd med å miste språket vårt?

Debattinnlegg

Wow, utbryter datteren min da venninnen viser henne noen nye moves hun har lært. De pusher hverandre og får basically vist frem alle skillsene sine. Etterpå chiller de i sofaen med en creepy – men helt random – film på ipadden. Kidsa snapper screenshotter til venner. De rekker å skype litt før de leverer leksene på itslearning.

Og vi voksne er ikke noe bedre: Vi reiser til Voss Resort for å stå på ski eller går til gate’n med boardingkortet for å ta en flight som bringer oss til en eksotisk (not!) destinasjon. På restauranten kjøper vi dispenserbrus. På jobb er vi allroundere som adresserer utfordringer, tar ut synergier, implementerer tiltak og skriver aksjonspunkter fra møter. Vi attraherer kunder, outsourcer oppgaver, innoverer og benchmarker. Vi deleter det vi ikke vil ha med når vi editerer tekster før vi sender dem på email. Å printe har vi sluttet med, for det skader miljøet. Og alle følger vi selvsagt best practice, noe annet ville vært utenkelig.

De fleste av oss bruker slike engelske ord til daglig. Det finnes ikke et godt nok ord for benchmarking på norsk, unnskylder vi oss med. Og dispenserbrus er det vel umulig å finne et dekkende norsk ord for?

Det krever konsentrasjon å velge norske ord ved alle korsveier. Det er vanskelig – tro meg, jeg forsøker! Jeg merker at jeg bruker for lang tid – jeg mister speed – når jeg må lete etter det rette ordet på mitt eget morsmål. For det kommer ikke av seg selv. Ja, jeg vet det er flaut, men så ille er det altså fatt. Og det høres unektelig mer hipt og trendy ut når jeg bruker engelsken som popper opp i hodet mitt helt av seg selv. Og alle skjønner jo uansett hva jeg sier, ikke sant?

Vi er vel skikkelig gode i engelsk, vi, da, siden vi bruker så mange engelske ord og uttrykk også når vi snakker norsk?

Dette har jeg testet når jeg gjør engelskleksene sammen med barna slash ungdommene mine. Når de leser de samme ordene som de bruker når de snakker norsk, i engelskboken sin, er de fullstendig ukjente for dem. De aner verken hva de betyr eller hvordan de kan bruke dem.

Jeg konkluderer med at barna mine ikke blir bedre i engelsk av å bruke engelske ord når de snakker norsk. Og bedre i norsk blir de definitivt ikke av å bruke de engelske ordene.

Hva om vi fortsetter å bruke engelske begreper? Hvis vi slutter å dra til reisemål, vi slutter å tiltrekke oss kunder, vi slutter å skrive ut, sende epost, være nyskapende og sette i verk tiltak. Vel, hvis vi lar være å bruke disse gode norske ordene, vil de etter hvert forsvinne ut av språket vårt. Konsekvensen er at språket vil bli fattigere og fattigere. Det norske språket er en viktig del av kulturen vår, og et forringet språk svekker den norske kulturen.

Selv om vi tilpasser de engelske ordene til norsk grammatikk og stavemåte, er de fremmedord. Finnes det en maksgrense for hvor mange engelske ord det norske språket kan ta opp i seg før det ikke kan kalles norsk lenger, men går over til å bli et nytt, forenklet språk, et såkalt pidginspråk?

I norsk finnes allerede mange engelske ord som er så innarbeidet at de etter hvert har fått norsk stavemåte. Det er lov å skrive både sørvis og å skåre mål. Språk vil alltid være i endring, men spørsmålet er: Utvikler det seg i den retningen vi ønsker?

Sier vi snøbrett, har vi utviklet det norske språket ved å finne opp et norsk ord for et nytt fenomen. Sier vi derimot snowboard, har vi ikke tilført det norske språket noe nytt. Det er blitt fattigere fordi vi ikke har klart å utvikle et norsk ord.

Islendingene er flinke til å ta i bruk gode islandske benevnelser for forskjellige fenomener i verden, og de utvikler og oppdaterer stadig språket sitt. Frankrike er et annet land som i århundrer har brukt språk som et viktig element i nasjonsbyggingen, og som også i dag vokter språket sitt møysommelig, spesielt mot engelske og amerikanske lånord. Språkutvikling handler om nasjonal bevissthet.

Hvis ikke vi tar ansvar for å bruke ordene som allerede finnes og utvikler nye norske ord for nye fenomener etter hvert som de dukker opp, hvem skal da gjøre det? Det engelske språket tar andre seg av, men det norske språket er det bare vi som kan ta ansvar for. Under dansketiden mistet vi det norrøne språket. Er vi igjen i ferd med å miste språket vårt?

Her hjemme jobber nynorskforkjemperne med å finne gode nynorske termer. Men de er i et sørgelig mindretall, og nynorsken drukner lett i konkurranse med bokmål og den tiltakende norskengelsken.

Så hva sier dere, kjære vestlendinger, målfolk og bokmålsfolk, skal vi gå sammen om noe så enkelt, men akk så vanskelig – rett og slett å bruke norsk?