Det kan være godt å bo tett

Folk bor tettere på Nordnes enn i Hongkong, men de bor godt.

Hva som oppfattes som «tett og godt» og ikke «trangt og tungt», varierer fra land til land, og fra by til by. Ikke minst varierer det historisk. Fortettingen pågår over hele verden. Den viktigste begrunnelsen er klima og miljø, men også økonomi og velferd. Men det er ikke så mange tiår siden byspredningen skjøt fart fordi bykjernene var for tette og «uhygieniske». Når pendelen nå snur, må kvalitet være en ledesnor.

I 1910 bodde det 17.100 mennesker på Nordnes. På 80-tallet, da forvitringen av bydelen var på sitt verste, var folketallet bare 4100. I dag bor det 5300 der. Fremdeles står en betydelig del av bygningen som for drøyt 100 år siden huset over 17.000 innbyggere.

Bydelen var altså ekstremt fortettet, med mange mennesker i små leiligheter. På Nordnes hadde vi uttrykket «å sitte på trappen». Mye av det sosiale livet foregikk ute på fortau og i gaten. Særlig eldre mennesker gjorde det, da jeg flyttet til Nordnes på 70-tallet. De tok med seg kaffekoppen og en kakebit, og pratet med forbipasserende og naboer. Og ikke minst med ungene, som gjerne fikk smake på kaken.

Da politikerne i etterkrigstiden ville rydde opp i det som ble opplevd som langt på vei slum, opprettet de Bergen Saneringsinsitutt. Politikerne vedtok saneringsplaner på løpende bånd for hele Bergen sentrum.

«Alt det gamle vi med jorden jevner» heter det i Internasjonalen, som ble mer sunget på den tiden enn nå. Fortsettelsen kunne gjerne lett omskrevet vært «opp blokker for fremgang frem». De fleste strøk som vi i dag regner som pittoreske i Bergen, skulle omformes til slik det ser ut i strøket rundt Strandgaten nå. En rekke med blokker.

Nøstet, Verftet og Klosteret, Sydnes, Marken, store deler av Fjellsiden – alt skulle saneres og få moderne, sunne blokker. Også Bryggen måtte vekk. «Riv hele stasen», ble det sagt.

Grunnen til at så mye forble bevart gjennom 50- og 60-tallet var ikke at politikerne eller folkeopinionen forandret oppfatning. Det viste seg at de nye, høye blokkene som hadde godt med lys, luft og grønt mellom hver bygning, ikke ville kunne huse mer en halvparten av de tidligere beboerne.

En riving ville skape bolignød så lenge ikke utbyggingen av de nye bydelene som Strimmelen og Landås hadde skutt nok fart til å «ta unna» befolkningen fra saneringsstrøkene.

Det var først utover 70-tallet at det skjedde en kulturell og politisk endring der gamle hus fikk verdi. Bevaring ble et slagord og en bevegelse.

Mange unge flyttet inn i de ofte forfalne husene fordi de var billige, og Husbanken tilbød rimelige lån for dem som ville pusse opp. Men nå bodde det gjerne én familie i et hus som tidligere var hjem for minst tre. I trehusstrøkene på Nordnes har det siden slutten av 80-tallet vært like høy barneandel av befolkningen som nybyggingsstrøkene i Bergen vest, Fana og Åsane.

Bybevarerne hadde ikke så mye penger, og det var en overvekt med politisk hjerte på venstre side. Fortsatt gjenspeiles det ved kommunevalgene.

Mange av dem som ikke så kvaliteten av et liv i sentrum, kjøpte seg heller et rekkehus eller en villa utenfor sentrale strøk. De mente kanskje at det ikke var bra for barn å vokse opp midt i byen.

Etter at broene og tunnelene åpnet, flyttet disse også til omegnskommunene. Ikke fordi det var så dyrt å bo sentralt, men fordi det ga mest verdi og tilfredshet å ha hus, hage og garasje – med to biler.

Det var unektelig krevende å flytte til bykjernen for 40 år siden og la barn vokse opp der. På Nordnes var skolen forfallen, både fysisk og pedagogisk. Barnehager var det få av, og skolefritidsordning hørte fremtiden til. Soneparkering var ikke innført, og det var lov å kjøre bil i alle smitt og smau. Forurensningen var ille.

Men naboskapet og nærmiljøet var rikt og varmt. Det meste man trengte, lå i gangavstand og Nordnesparken ga luft, plen og himmelrom.

Selv i dag, etter fire tiår med oppussing og ombygging, er Nordnes fortsatt blant de tettest bebodde områdene i Norge. Det bor flere per kvadratmeter her enn i Hongkong. Likevel oppleves ikke bydelen som et trangt og vanskelig sted å bo for voksne, eller for barn og unge å vokse opp.

Siden 80-tallet har det vært tatt en rekke grep som har gjort det bedre å bo sentrum. Soneparkering, gatetun, småparker og byrom har dukket opp der det tidligere var parkeringsplasser. Gjennomgangstrafikken gjennom sentrum er redusert, skolene er kraftig forbedret, idrettshaller er kommet til, barnehager er flere og bedre, og Nordnes har til og med et eget bydelshus. På Nordnes har idrettslaget styrket seg, og Nordnæs Bataillon lever i beste velgående.

Hva som er (for) tett bebyggelse, er et sosialt og kulturelt spørsmål. Det kan ikke ene og alene defineres ut fra antall kvadratmeter per person.

Uttrykket «tett og godt» er kanskje det beste målet på hva som egentlig er målet med fortetning. Det er bra å bo tett, fordi det gjør det lettere å bruke mindre bil. Det kan bety sterkt redusert tid til å transportere oss til alle døgnets gjøremål

Hvis flere arbeidsplasser flyttes sentralt, vil dette kortreiste regnestykket gå enda bedre opp.

Politikernes jobb er å passe på skattebetalernes penger og få mest mulig velferd og folkehelse for pengene. De samfunnsmessig dyreste bostrøkene er villastrøk i byens utkant.

Det er dyrt å holde på friheten til å kjøre bil hvor og når vi vil. For fellesskapets del er bybaner, tog, hurtigbåter og busser bedre investeringer. Sykkelveier og gode gåmuligheter gir rask og sunn fremkommelighet.

Parker, lekeareal og åpne plasser skaper stor plusseffekt på relativt få kvadratmeter.

Fortetting er først og fremst en sosial og kulturell endringsprosess. Klima- og miljøutfordringene må møtes med at vi legger om noen inngrodde tanke-
og handlingsmønstre.

Over hele verden er det en tendens til «fortetting». Byer gjøres mer kompakte, etter at de altfor lenge har fått ese uhemmet ut.

Å bo sentralt er også blitt mer attraktivt fordi selve bylivet er rikt, med mange tilbud og nærhet til nettverk. Spørsmålet er derfor ikke om fortetting er bra, men hvordan fortetningsprosessene kan gjøres gode nok.

Nordnes har de siste 15–20 årene vært preget av mange former for fortetting. Varehus og kontorbygg mot Vågen har blitt omgjort til boliger, en industritomt i vest har blitt til Georgernes Verft og Neumann har blitt til Nøstet Panorama.

Mange bakgårder har fått tilbygg. Arbeidsplasser er det også blitt. Jonsvollskvartalet har 700. Og det var plass til en hel idrettshall under bakken ved Sjøfarendes Aldershjem. Snart bor det 6000 mennesker på Nordnes sin halve kvadratkilometer.

Det er det plass til. Folk bor tett, men godt.