Hvem har ansvaret for å sikre folk vann?

Vann forholder seg ikke til landegrenser, og må derfor ses i et internasjonalt perspektiv.

Debattinnlegg

Hvert år dør 200.000 mennesker i India som følge av mangel på rent drikkevann, ifølge en ny rapport. 21 byer i India står i fare for å gå tom for grunnvann frem mot år 2020. India står overfor en akutt vannkrise hvor 600 millioner mennesker risikerer å ikke ha tilgang på rent drikkevann.

Dette er ikke noe nytt. Vannkrisen i India har ikke oppstått over natten. Problemene kommer ikke til å gå over av seg selv, og konflikter om tilgang til vann vil bare øke.

Vann er en flytende ressurs. Den er vanskelig å kontrollere, og vanskelig å holde på. Rent drikkevann er helt essensielt for menneskers overlevelse. Likevel gjenstår det å se en klar politisk vilje internasjonalt for å sikre denne ressursen.

Da FN i 2010 vedtok en resolusjon om at det er en menneskerett med rent og trygt drikkevann, var håpet om en økt politisk vilje, nasjonalt og internasjonalt, en viktig motivasjon. Men i arbeidet med min masteroppgave om vannrettigheter i India, har jeg observert at FN-systemet ikke alltid når frem til de lokale der problemene er størst. Avstanden mellom det internasjonale nivået og de lokale realitetene er store. Å opphøye retten til vann til en menneskerettighet er ikke nok i seg selv.

Det internasjonale systemet og de nasjonale aktørene er avhengig av et globalt samarbeid rundt vann og vannrettigheter. Vann er ikke en ressurs som forholder seg til landegrenser, og nettopp derfor må spørsmål om vann også ses i et internasjonalt perspektiv.

I Norge har vi stort sett tilgang på rent vann 24 timer i døgnet. I land som India er realiteten en helt annen. Mange mangler tilgang og infrastruktur for å sikre vann til personlig bruk. Mange er nødt til å prioritere rent drikkevann foran skolegang og jobb, og kvinner og barn bruker lang tid hver dag på å hente vann i brønner eller stå i kø for å hente vann fra tankbiler finansiert av staten. Mangelen på vann har gjort at flere aktører tar seg godt betalt for å selge vann til dem som trenger det mest.

Hvordan kan det ha seg at vann er en av de tingene vi mennesker er villige til å prioritere høyest, men samtidig blir ikke spørsmål rundt vann prioritert på den globale agenda?

Vannet er i konstant bevegelse, fra isbreer som smelter dråpe for dråpe, til regnvær, elver og fossefall. Ett av problemene er hvordan man holder fast ved en slik flytende ressurs. Et annet er hvem som eier ressursene.

Hvem har ansvar for å sikre at folk har tilgang på rent vann? Er det staten, byen eller det internasjonale systemet, og skal private aktører få komme på banen og selge vann til høystbydende?

Før snakket man om fremtidens «water wars». Krigene ville ikke lenger handle olje eller fossile ressurser, men om vann. Vi vet nå at konflikter mellom stater om vann er lite sannsynlig, da avtaler og reguleringer i stor grad er på plass.

Derimot viser det seg at det er en økende risiko for konflikter innad i landet, og de handler i stor grad om konkurrerende økonomiske interesser, regioner og ulike folkegrupper.

Vannkonfliktene tar en litt annen form enn det som var forventet. Mekanismene som fantes for å løse disse konfliktene er derfor til en viss grad utdaterte eller ikke relevante, nettopp fordi bilaterale avtaler var laget for å håndtere konflikter mellom to stater. Hva gjør man når staten er den ene aktøren, og en folkegruppe den andre?

Hvem har da ansvaret, og hvordan skal vi håndtere fremtidens vannproblemer?

Det er tydelig at det er akutt behov for mer samarbeid om vann. En menneskerettighet til vann kan ikke stå alene. Det betyr lite for de 200.000 menneskene som dør i India på grunn av mangel på rent vann at de har rettigheter til rent vann.

Det som vil bety noe, er handling. Handling fra staten, som må komme på banen for å sikre disse ressursene. Men først og fremst internasjonal handling og oppfølging av den internasjonale menneskerettigheten.

• Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!