Alle har følelsen av å være alene og ikke strekke til

Du som sitter alene og ser på «Jeg mot meg»: Våg å fortelle noen om hvordan du har det.

DELER ERFARINGER: «Jeg mot meg» er en norsk dokumentarserie på NRK der åtte unge mennesker dokumenterer sine psykiske utfordringer gjennom egne videodagbøker. NRK

Johanne Magnus
Skribent

I NRK-serien «Jeg mot meg» viser åtte unge sammen med psykolog Peder Kjøs hvor avgjørende det er å ha noen å snakke med i vanskelige livssituasjoner. I dokumentarserien blottstilles deltakerne gjennom videodagbøker. De viser angstanfall og erkjenner overdoser.

De åtte har forskjellige erfaringer. Men det de har til felles, veier likevel tyngst. Alle har følelsen av å være alene og ikke strekke til. De forteller om mobbing, utestengthet og savnet etter venner. En forteller at han har tre hundre fraværsdager fra ungdomsskolen, og at han har sittet åtte år på rommet sitt og spilt World of Warcraft.

En annen er oppvokst i Afghanistan og deler traumatiske erfaringer. Mens serien spilles inn blir hun innlagt. Tilbake i gruppen forteller hun hvor jævlig sosiale medier kan være, men også hvor avgjørende det var å motta digitale hjerter fra gruppen.

I serien formidles lengselen etter å treffe andre fysisk og ikke bare på skjermen. Det er fint å se hvordan en deltaker legger en hånd på den andres skulder i en vanskelig situasjon. I «Jeg mot meg» deltar vi i sårbare situasjoner mens de skjer. Det gjør inntrykk.

Les også

13 dager etter at dette bildet ble tatt, tok Kristen Hagen Dahlen sitt eget liv

Unge i dag opplever ensomhet og prestasjonspress. En ny undersøkelse om studenters helse (SHoT) bekrefter at hver fjerde student opplever psykiske plager. Det er en økning fra forrige undersøkelse i 2014.

Forventningspresset kommer ikke bare fra studier, foreldre og venner. Studentene stiller høye krav til seg selv i en livsfase som i utgangspunktet er krevende. Vi skal ikke sykeliggjøre en hel generasjon, men tallene fra ShoT viser en tendens vi må ta på alvor.

I «Jeg mot meg» får vi se modige ungdommer vokse i fellesskap med psykolog Peder Kjøs. Han sørger for at alle blir inkludert, gir anerkjennelse og gir sjelden formaninger. Terapi kan virke skremmende fordi det er nok en arena å prestere på. Men Kjøs ser deltakerne for hva de er og får dem til å kjenne seg betydningsfulle.

Kjøs har bidratt til å gjøre terapi populært, at det er greit å snakke om psykiske lidelser. Gjennom skjermen, i ulike medier, foredrag og debatter, og snart kommer boken «Berøring». Både Kjøs og de modige deltakerne i serien senker terskelen for åpenhet. Gjennom videodagbøkene i «Jeg mot meg» blir seerne bedre kjent med dem.

Om jeg skal trekke frem noe problematisk med serien og gruppeterapi generelt, er det inntrykket den kan gi av at gruppeterapi er et sted å få venner. Det er vanlig at terapeuten fraråder deltakerne å ha kontakt utenom gruppen. En grunnregel i gruppeterapi er at alt som sies i rommet blir i rommet.

Les også

Dei lukkelegaste ungdommane bur på Voss

Sånn sett er gruppeterapi på tv en selvmotsigelse. Tiden etter gruppeterapien er også et dilemma. Til nettstedet Kampanje i fjor fortalte Kjøs: «Noen har vi snakket med inntil for kort tid siden. Alle har numrene våre og vet at de kan ringe når de vil».

Så kanskje det er dette vi kan ta med oss: Unge som eldre, alle trenger fellesskapet. Tung eller lett, alle har vi vår bagasje, og alle søker vi et godt og vanlig liv.

Men å komme på tv-skjermen og møte Kjøs’ milde ansikt er ikke alle forunt. Så derfor må du vite, du som sitter alene der ute et sted og ser på «Jeg mot meg»: Du er også viktig. Våg å fortelle noen om hvordan du har det.

Og du som har det greit og bare sitter der og ser dette på tv. Skjønner du hvor viktig du er?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg