Jeg er en barnevernskriger

Jeg husker stoltheten og gleden jeg følte ved å bli pappa. Barnevernet hadde andre planer.

VANT FREM: Ken Joar Olsen og Vibeke Morrisey ga aldri opp kampen om å få datteren tilbake. De lyktes til slutt, og snart skal saken deres behandles av Den europeiske menneskerettsdomstolen. Nadia Frantsen

Debattinnlegg

Ken Joar Olsen

Jeg er en av dem både Dag Nordanger og Olav Terje Bergo snakket om i sine innlegg nylig. Jeg driver en Facebook-gruppe, «Barnevernet må bort og noe annet på plass», som Nordanger ville kalt for en «hatgruppe» der han sitter skjermet på sitt forskerkontor.

Jeg har, i motsetning til Nordanger, grundig erfaringskompetanse. I tillegg snakker jeg hver dag med fortvilte foreldre, besteforeldre og ungdommer. Mange er fratatt barna sine og er dypt fortvilte. De har ikke et annet sted de føler de kan henvende seg. Så liten verdi har barnevernsforeldres sorg og krise i det offentlige Norge.

Likevel er jeg en sterk tilhenger av statens plikt til å beskytte barn. Det er foreldre som aldri skulle hatt omsorgen for barna sine, og det er riktig at staten griper inn. Derfor er det trist at staten forvalter sitt ansvar så dårlig: Hyppige flyttinger, manglende tilsyn, ingen reparasjon av forhold til foreldre, de skiller søsken, lite kontakt med storfamilie, dårlig skoleoppfølging, ungdom i enetiltak, bruk av tvang, sjelden tilbakeføring og noen ganger vold og overgrep.

Les også

Les innlegget som innsenderen kritiserer: Krigen mot barnevernet

Og nå har politikere funnet at de kan reparere på disse mangler, og egen samvittighet, ved å lovfeste ordet «kjærlighet» i barnevernsloven.

Jeg har som barn og far opplevd dette «vernet» som Nordanger og barneminister Helleland mener vi må bejuble. Som 9-åring ble jeg fjernet fra en kjærlig, men ikke alltid stabil mamma, og fikk resten av oppveksten under barnevernet. Stadige flyttinger, kalde fosterhjem, institusjoner, vold, overgrep og eksponering for rus og kriminalitet. Det resulterte i en kriminell løpebane og flere år i fengsel.

Rehabilitert fra dette ble jeg pappa, og livet så lyst ut. Jeg husker stoltheten og gleden jeg følte ved å bli pappa. Barnevernet hadde andre planer, vårt barn ble akuttplassert etter noen dager på grunn av min fortid og fare for fremtidig omsorgssvikt. Siden min samboer ikke var enig i at jeg var farlig, verken for henne eller barnet vårt, ble vår baby hentet fra sin ammende mamma ved hjelp av politi og barnevern. Vi, som barnevernet mente var både farlige og syke, ble overlatt totalt til oss selv i sjokk og ensomhet.

Tre uker etter akuttplassering fikk vi beskjed om at kommunen planla adopsjon, vi var uegnet som foreldre. Uten utredning og uten at hjelpetiltak var prøvd, konkluderte de med dette.

Les også

Barnevernsbarn: Jeg følte at jeg ble sett på som en jobb

Å skjule seg bak «barnets beste» gjør at det meste er greit å utsette familier for i dette landet. Saken gikk igjennom i rettsapparatet, selv om en rettsoppnevnt sakkyndig vurderte at det var feil å ta barnet fra oss.

Forsvarere av systemet sier at slikt aldri skjer. Det skjedde. Vi var totalt knust av sorg og avmakt, men måtte selv skaffe hjelp. Først etter tre og et halvt år med bunnløs sorg og åtte psykolograpporter seinere – som alle konkluderer med at vi er mer enn gode nok foreldre – er vårt barn tilbake.

Fra det offentlige har vi ikke fått noen unnskyldning eller erstatning for all den smerten de har påført oss som familie. Og nå skal vi også ha en grunnholdning om at alle ansatte har gode intensjoner, ifølge Nordanger.

Jeg har møtt gode ansatte, men oftere krenkende, foreldrefiendtlige og empatiløse barnevernspedagoger. Skapt av et foreldrefiendtlig system.

Det er mange «enkeltsaker» som går feil. Vårt tap og vårt barns tap er redusert til «feil skjer», eller en «enkeltsak» som ministeren ikke kan gå inn i. Som en produksjonsfeil i et ellers perfekt system. Saken er tatt inn i Den europeiske menneskerettsdomstolen, og kommunen har bestilt en ekstern granskning, men langt fra frivillig. Men det er mange slike enkeltsaker. Og summen av dem er det som utgjør barnevernet.

Les også

Mor om familiens krise: - Barnevernet hjalp oss

Det handler om Ida som ikke fikk hjelp, Anne som aldri burde vært tatt fra foreldrene sine, Per som savnet seg syk, Hanne som så foreldre gå til grunne, eller Ken som ble utsatt for vold under offentlig omsorg. Har ikke disse historiene verdi i «verdens beste barnevern?» Hvem taler alle disse barnas sak?

Om det å påpeke disse feilene gjør meg til en «hater» i Nordangers øyne, ja, så er jeg villig til å tåle det. Og stemmer som min er lite likt i det offentlige rom, derfor dannes det Facebookgrupper.

80 prosent av foreldre er fornøyd, sier ministeren og Nordanger i kor. Det gjør ikke vårt tap og vår sorg mindre. Dessuten er det ikke sant. 80 prosent av et utvalg som mottok hjelpetiltak, rapporterer at de er fornøyd. Kun 60 prosent av barna under barnevernet bor hjemme. 80 prosent av 60 prosent er 48 prosent. Utrolig at en uten akademisk utdannelse som meg må opplyse både professorer og minister om enkel prosentregning.

Når ministeren og Nordanger går ut og ensidig forsvarer denne tjenesten, og i tillegg kaller kritikere hatefulle, oppleves det som dypt krenkende. Og deres forsvar vil trolig øke kritikk og hat både i Norge og utlandet, for mange i utlandet forstår ikke hva vi driver med.

Les også

BBC med dokumentar om norsk barnevern

Noen på nett går for langt, det har jeg selv gjort i min dypeste fortvilelse. Jeg har, i motsetning til barnevernet, bedt om unnskyldning og tatt min straff.

Jeg skulle så inderlig ønske at både Nordanger og Helleland forsvarte barna i stedet for de ansatte i tjenestene, for det er nemlig ikke det samme. Og det er vel nettopp for barna at barnevernet finnes?