Det nytter ikke med pekefinger

DEBATT: Fordommene bak skjellsord som«hore» og «homo» er ikke skapt av elevene. De kommer fra storsamfunnet.

SKJELLSORD I SKOLEN: Vi vet at «homo» og «hore» er ordene flest elever rapporterer at blir brukt som skjellsord. Mange lærere er opptatt av skjellsord, men savner gjerne tid og virkemidler til å møte problemet, skriver Guri Hjeltnes og Jostein Hole Kobbeltvedt. Privat

  • Guri Hjeltnes
  • Jostein Hole Kobbeltvedt

Når elever opplever å bli kalt «hore», «homo», «jøde» eller «neger», finnes det et fellestrekk: det handler om grupper i samfunnet vårt. Hvordan skal skolen håndtere gruppebaserte krenkelser?

Nylig skrev tre jenter i 9. klasse et innlegg i Aftenposten om hvordan «hore» og «fitte» blir brukt om jenter, til og med på barneskolen. Når lærere ikke gjør noe i møtet med slik språkbruk, gjør det skolen til en arena der antidemokratiske krefter har gode vekstvilkår, skriver Joachim Lund i en kommentar.

Hets mot kvinner, og mot mennesker med annen etnisitet, nasjonalitet, religion, hudfarge, funksjonsevne eller seksuell orientering, er et alvorlig demokratisk problem. Det undergraver vilkårene for likeverdig samhandling og deltakelse. Språk påvirker!

Fra undersøkelser vi har gjennomført på skoler fra 2013 av, vet vi at homo og hore er de ordene flest elever både i ungdomsskolen og i videregående skole mener blir brukt som skjellsord. Mange lærere er opptatt av skjellsordbruk, men savner gjerne tid og virkemidler til å møte problemet. Den røffe språkbruken rammer også mange andre grupper.

Joachim Lund peker på arenaene der lærere ikke har innsyn, ikke minst sosiale medier. Skal skolens innsats ha innflytelse og påvirke elevenes deltakelse i samfunnet utenom skolen, må målet være å skape refleksjon og selvregulering.

Les også

Les også: Foreldrene lette gjennom rommet til tenåringsdatteren. Da skjønte de at hun hadde blitt voldtatt.

Elevene må trekkes inn i en samtale om hva som er hensynsfull og god språkbruk, ikke kommanderes til en forståelse av rett og galt som de ikke selv forstår poenget med. Det er slik skolens møte med negativ språkbruk også gir en mulighet til å gi elever kompetanse som demokratisk medborger.

For å lykkes i dette arbeidet, må personalet på skolen få anledning til å diskutere og reflektere over utfordrende spørsmål: Hvordan skal lærerne møte store utfordringer som ekstreme utsagn i klasserommet? Hvordan fange opp og forstå skjult hets, blikking eller annet – særlig når det som sies eller gjøres er subtilt og vanskelig å sette fingeren på?

Kompetanse som utvikles på skolene, sammen med kolleger kan bidra til bevisstgjøring. Evne til å lese grupper og å øve frem en gjennomtenkt praksis gjøres best i fellesskap.

Når elever bruker et språk som krenker grupper, reproduserer og legitimerer de ofte gamle forestillinger. Fordommene er ikke skapt av elevene, de er hentet inn fra storsamfunnet. De kjønnsbaserte uttrykkene bekrefter dette: de spiller på gamle normer for kvinnens seksualitet, forestillinger som samfunnet som helhet ikke er kvitt. Det er ikke alltid elever mener det de sier, likevel bærer vi alle med oss et ansvar for det vi velger å si.

Nylig kom en rapport om at LHBT-personer trues og hetses fire ganger så mye som befolkningen som helhet. En annen rapport forteller at samer opplever diskriminering fire ganger så ofte som resten av befolkningen. Ikke minst i skolen opplever mange rasisme og forskjellsbehandling.

Det kan være fristende å ty til raske løsninger som slår ned på språkbruk med anmerkninger og pekefinger. Klasserommet er dog et sammensatt rom som lærere til daglig manøvrerer med kløkt. Holdninger, relasjoner og demokratiske ferdigheter tar tid – den tiden må lærere få.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg