Min datter er like mye verd som andre

Vårt barn med Downs er mer enn god nok og sprer mye glede og omsorg.

Publisert: Publisert:

LIVSGLAD: Det gjør meg enormt trist, sint og frustrert at man skal få lov til å ta abort til uke 22. Emma (1 år) er mer enn god nok og sprer mye glede og omsorg. Hun er livsglad og sprek. Hun er vår øyensten, og vi vil alltid kjempe for å normalisere livet med henne, skriver Thea Akselberg Sætre. Foto: Privat

Debattinnlegg

Thea Akselberg Sætre
Bergen

Jeg kan ikke sitte her og late som jeg ikke eier en stemme. Jeg må snakke høyere enn andre, høyt nok til å få folk til å forstå at min datter er like mye verdt som alle andre.

Det svirrer mange meninger og tanker rundt i Norge nå som abortloven er blitt et hett tema igjen. I hovedsak tanker om vrangforestillinger og feil fakta om hvordan det faktisk er å ha barn med Downs.

Da er det vår jobb å sette oss inn i det for å kunne ytre vår egne mening.

Saken nå er at KrF ønsker å endre abortlovens paragraf 2c, i praksis for å unngå et sorteringssamfunn. For det er det det er blitt. Et samfunn der alle og enhver skal leke Gud, hvor den sterkeste alltid overlever. Eller den man tror er den sterkeste og mest dyktige. For i dag er det lov å ta abort til uke 22 ved påvist en alvorlig sykdom eller hvis det er grunn til å tro at fosteret ikke er levedyktig.

Over halvveis i svangerskapet skal man altså kunne fjerne et foster ved påvist Downs syndrom. Et kromosomavvik. Det er verken en alvorlig sykdom eller et foster som ikke er levedyktig. Det er et menneske.

Ytringsfrihet er bra, man har lov å ha en mening om alt, og folk kan skrive og si omtrent alt de ønsker til omtrent hvem som helst – selv om de ikke har peiling på hva de sier. Fordi det er deres mening.

Jeg selv har mange meninger om ting som kanskje er fjernt for andre, også når det kommer til det jeg brenner for mest i hele verden, som min datter Emma. For å vise verden hvordan et barn med Downs er. Hvordan alle burde sett det. Derfor ytrer jeg. Fordi verden trenger mangfold, og vi trenger fakta. Ikke bare hva legene forteller om saken. Og jeg uttaler meg her bare om abort av foster med Downs, ikke andre kromosomavvik eller sykdommer. Det kan jeg ikke ta stilling til.

Leger flest vet ikke hva det vil innebære å ha et barn med Downs. De vet som oftest ikke hvordan hverdagen er, hvilke gleder og sorger vi har, de vet ikke om kjærligheten og omsorgen.

De vet hva som kan skje med barn med Downs. Men de burde også fortelle alle kommende foreldre hva som kan skje med barna de får, ikke bare Downs. Barna KAN få lese- og skrivevansker. De KAN få epilepsi. De KAN få briller. De KAN få cøliaki eller diabetes. De KAN få sosiale problemer eller ende opp med rus seinere i livet. Fordi de er mennesker. Akkurat som mennesker med Downs.

Les også

Som 22-åring ville ho ta abort. Legane sa nei. Helga måtte reise langt for å få bestemme sjølv.

Da vi fikk vite at Emma hadde Downs, møtte vi oss selv i døren, fordi tanken på det hele hadde aldri streifet oss. Vi var bare 24 og 26 år da vi fikk vite at vi skulle ha barn. Og våre egne fordommer kjentes som et stikk i hjertet.

For oss var det ikke et valg engang da vi fikk vite at hun hadde Downs. Hun var jo fortsatt barnet vårt, og vi var bare glade for at vi fikk vite det tidlig, så vi kunne forberede oss så godt som mulig. Vi takket ja til alt av informasjon, men helt ærlig: Jeg har ALDRI hatt bruk for informasjonen jeg fikk fra sykehuset: «Hun kommer ikke til å die. Hun kommer bare til å være slapp. Hun kommer til å bruke lang tid med alt. Hun vil gi dere en haug med utfordringer, og mye det første året. Hun trenger pleie og støtte hele livet. Hun må meget ofte til lege.»

Og mer var det, men ingen ting av dette stemte.

Vi var en del til legen fordi hun hadde en hjertefeil, men det er ikke bare barn med Downs som har det. Nå er hun frisk. Hun skal ha kontroller én gang i året, og that’s it. Ellers går hun til fysioterapeut, som mange andre. Ikke nok med det; hun er sprek som få, krabber rundt og sier både «bø», «pappa», «pus» og «mjau».

Hun har ikke gitt oss en eneste utfordring. Kanskje seinere i livet, men ingen kan gå gjennom et helt liv uten utfordringer med barna sine. Selv om de er «friske».

Les også

– Statsminister, abortloven er ikke til salgs

At det finnes folk der ute med fordommer, er helt ok for meg. Fordi jeg vet hva det vil si å ha et barn med Downs. Jeg møter på akkurat de samme utfordringene som alle andre småbarnsforeldre. Det eneste jeg ønsker å belyse, er de små, men livsviktige fakta som mor til et «alvorlig sykt og lite levedyktig» barn, for å sitere abortloven.

Hun er mer enn god nok og sprer mye glede og omsorg. Hun er livsglad og sprek. Hun er vår øyensten, og vi vil alltid kjempe for å normalisere LIVET MED HENNE.

Det gjør meg enormt trist, sint og frustrert at man skal få lov å ta abort til uke 22. Noen misbruker det fordi de ikke får et (på papiret) friskt barn. Noen får feil informasjon etter at det er oppdaget at fosteret har Downs, og de velger da kanskje feil.

Det er på høy tid at NIPT-testen bli innført snart, slik at kvinner slipper å gå gjennom en traumatiserende fostervannsprøve. Og hva med å senke abortgrensen til uke 13-15? Kanskje innføre en ordinær ultralyd i uke 12?

Disse grepene kan minske mange unødvendige seinaborter. Og hvorfor i alle dager får man fjerne et foster opp til uke 22, mens man i enkelte tilfeller kan redde foster fra uke 23 om noe skulle skje i mors liv? Hvor er logikken? Om barnet er lite levedyktig og så alvorlig sykt, så vil det ofte ende i spontanabort.

Jeg kan i hvert fall skrive under på at jeg ville valgt det samme 100 ganger til.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg