Ingen bør ha enerett på dødsbudskap

Den vonde beskjeden bør formidles av den som er best egnet, ikke av én bestemt yrkesgruppe.

DØD: Den som kommer med dødsbudskapet møter mennesker i dyp fortvilelse. Noen ganger er det ikke noe å si, man må bare være til stede, skriver innsenderen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix (arkiv)

  • Erik Lande
    Daglig leder, Landes Begravelsesbyrå AS 
Publisert:

Den tyngste beskjeden et menneske kan gi til noen, er at en de er glad i, ikke lenger er her. Den oppgaven bør ikke låses til én yrkesgruppe.

Selv om jeg aldri har gått med dødsbudskap, har jeg i jobben min hatt mange samtaler med pårørende kort tid etter uventede dødsfall. Både etter ulykker og selvmord. Å møte mennesker i en så dyp fortvilelse er krevende. Noen ganger er det ikke noe å si, man må bare være til stede.

Jeg lot meg engasjere av et debattinnlegg i BT om krevende møter med mennesker.

Lektor og humanist Christian Lomsdalen har en klar tale om hvem som skal gå med dødsbudskap: «Takk, men nei takk til at prestene gjør politiets jobb», lød overskriften (19. februar). Jeg tar meg selv i å undre. Er den beste løsningen å overlate jobben til én yrkesgruppe, enten det er prest eller politi?

Min erfaring, etter flere år som gravferdskonsulent her på Sørlandet og oppvokst med en far og en mor som har drevet begravelsesbyrå i en mannsalder, er følgende: Mennesker reagerer forskjellig, og de har ulike behov. Jeg tror ikke én yrkesgruppe er best egnet til å møte de ulike behovene til enhver tid.

Les også

Ikke alle ønsker presten på døren

De fleste kommuner har kriseteam. Hvis de i kriseteamet ser på det som naturlig å spille på noen andre enn presten eller politiet, enten legen, diakonen eller sykepleieren, så bør de gjøre det.

Lomsdalen skriver videre: «I et samfunn med stor variasjon i hva folk tror på, er det ikke lenger en god ordning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med triste budskap til de pårørende».

Hans bruk av statistikk illustrerer en problemstilling i mange debatter. Man bruker statistikk som passer ens egne argumenter. Lomsdalen skriver: «Bare rundt halvparten av den norske befolkning ønsker å bli gravlagt gjennom Den norske kirke. For meg tyder dette på at det for mange nok ikke vil være det riktige at en prest kommer med dødsbudskapet».

Skulle man tatt motsatt standpunkt av Lomsdalen, kunne man sagt følgende, med statistikken i behold: «Hele 9 av 10 av landets gravferdsseremonier (2016) er i regi av Den norske kirke, ifølge Virke Gravferd. For meg tyder dette på at det for mange ikke er unaturlig at en prest kommer med dødsbudskapet.»

Selv om vi må erkjenne at Den norske kirke fortsatt står i en særstilling i det norske samfunnet, har Lomsdalen noen gode poeng i innlegget. Det handler ikke om at prester, som er eksperter på sjelesorg, ikke gjør en god jobb. Det handler om delegering av offentlige oppgaver.

Les også

– Man bør ikke oppfordre til splittelse

Jeg skiller lag med ham når han mener politiet alene bør ha ansvaret. Hvis vi ser bort fra at politiet er en yrkesgruppe som er presset på ressurser, så er det også andre grunner til at man bør tenke bredere enn dette. Kommunens kriseteam er kurset opp til å håndtere nettopp kriser, og de har tyngde i oppgaven.

I noen sammenhenger er politiet det beste. Jeg tror det er en fordel å snakke med noen som har vært på ulykkesstedet og har sett hva som har skjedd. Heller det enn en prest som bare har blitt fortalt om hendelsesforløpet over telefon.

Hvem som bør komme med dødsbudskapet, avhenger av situasjonen. Her er det ingen fasit, men storsamfunnet bør legge opp til en viss fleksibilitet.

Å formidle et dødsbudskap er å komme på døren med kaos. Og så skal du prøve å gå derfra med litt mindre kaos.

Jeg tror hvert enkelt lokalsamfunn er tjent med å ha flere å spille på når slike krevende budskap skal overbringes.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg