Jeg vil ha frihet til å flytte – uten å miste hjelpen jeg trenger
Rettighetene må bli like i hele landet.
- Serenne VikebøBPA-bruker
DebattBPA står for «brukerstyrt personlig assistanse» og er en måte å organisere assistenter på – ved at den funksjonshemmede selv styrer sin ordning, setter opp vaktplaner og rekrutterer og ansetter sine egne assistenter. På denne måten får brukeren frihet til å leve livet slik en selv ønsker, også utenfor sitt eget hjem.
Mine assistenter hjelper meg med alt jeg ikke klarer selv, grunnet min muskelsykdom. Selv om jeg trenger hjelp til det meste i hverdagen, ønsker jeg å kunne bidra tilbake til samfunnet. Både jeg og assistentene har det kjekt sammen, og uten dem kunne jeg aldri levd det aktive livet jeg gjør i dag.
De gjør det mulig for meg å studere, jobbe, reise og ta på meg frivillige verv. Bergen kommune har innvilget meg den BPA-ordningen jeg trenger og ønsket meg, og det er jeg utrolig takknemlig for.
ME-syke Guro fikk avslag fra kommunen. Nå øyner hun nytt håp.
Slik er det imidlertid ikke i hele landet. I dag står kommunene svært fritt til å bestemme hvordan de vil legge opp assistanseordningen til alle med et hjelpebehov, og forskjellene er svært synlige.
Utallige får ikke det BPA-vedtaket de har behov for og krav på, og kommunene lager sine egne avtaler med leverandører, på sine egne premisser. Vi hører stadig om mennesker som ikke får det de trenger.
Eksempelvis hørte vi lille julaften om Tea Valle på 13 år som søkte om 34 timer hjelp i uken, og fikk én. Det betyr at foreldre og nærstående må ta seg tid til å hjelpe en 13-åring som uten sin diagnose hadde klart seg fint selv.
Kanskje må også foreldrene etterhvert ta seg fri fra jobb eller gå ned i stilling for å klare å støtte opp under datteren i den grad hun trenger. Dette er situasjoner som kan ødelegge familieforhold – og fjerne skillet mellom forelder og fungerende assistent.
Det kan også være en stor psykisk påkjenning å måtte be dem rundt seg om hjelp hele tiden, særlig til private eller mer intime gjøremål. Mange føler seg nok som en byrde for sine nære, og for de yngre er det lite stilig å ha med seg mamma på fest.
Derfor blir jeg alltid glad av å lese saker som NRKs artikkel om Leah på ti som endelig har vunnet mot kommunen etter to år og fått det BPA-vedtaket hun trengte.
Men hvorfor er det sånn at noen får det de trenger av assistanse etter første søknad, mens andre kjemper i mange år uten å få noe BPA i det hele tatt?
Alexander (24) har brukt assistent 70 timar for mykje. No må han greie seg sjølv.
En venn av meg flyttet nettopp fra en bydel til en annen, innenfor samme kommune, og mistet mange timer av sitt BPA-vedtak. Alle som flytter mellom kommuner, må søke om BPA på nytt – og risikerer at den nye hjemkommunen vurderer behovet for BPA annerledes enn den gamle hjemkommunen.
Ifølge UlobaUlobaUloba er den største tilretteleggeren av Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) i Norge. Kilde: uloba.no sin årlige kartlegging av forholdene for funksjonshemmede i 2021 får over 40 prosent av funksjonshemmede med assistansebehov ikke de timene de har behov for. I 2023 ønsker jeg meg nasjonale retningslinjer for kommunene når de skal vurdere søknader om BPA-timer.
Jeg ønsker meg friheten til å kunne flytte uten å måtte bruke tid på nye velbegrunnede søknader og risikere å miste mange timer med BPA i uken.
Jeg ønsker meg like rettigheter uansett hvor i landet man bor som funksjonshemmet, om det er Bergen, Gjøvik eller Bodø.
- Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.
