Forbanna god jul

Jeg håper at vi kan være litt mer ekte i 2023.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Smil, eller så kommer kanskje ikke julenissen». Idet det var sagt i et desperat forsøk på å få minst ett fint bilde av alle fem samlet, så biter jeg meg i tungen. For det er selvfølgelig ikke sånn man skal si. Det vet jeg jo.

Men etter å ha prøvd å holde galskapen samlet, prøvd å få klær og ikke pysj på en av ungene, prøvd å forklare hvorfor det ikke er greit å dunke søsteren i hodet med en gaffel. Ja, da er det aaalt for lett å ty til trusler. For det er jo så viktig med det bildet, er det ikke?

Jeg er en av de tilsynelatende «vellykkede». Vi er to foreldre, vi er gift, vi har tre barn, en gutt på seks og tvillingjenter på fire. Høyere utdanning, faste og trygge jobber. Vi bor i enebolig og har bil, og så videre. Dere skjønner pakken.

Jeg er også skyldig i å legge ut bilder av smilende unger. Jeg er skyldig i å dele de tre millisekundene som er rolige, de tre millisekundene hvor alle tilsynelatende er glade i hverandre, og ikke vil kverke hverandre. Alle de timene med galskap før, etter og omtrent underveis, dem deler vi ikke.

Les også

Pappa gleder seg mer til jul enn oss. Det er pinlig!

For vi gjør ikke det, gjør vi? Vi deler ikke at ja, julen var fin, men at man også holdt på å miste vettet, eller at man får mentalt sammenbrudd av å tråkke på den 15. legobiten samme dag, etter å ha tråkket på Lego i 24 dager. Etter å ha hatt en krangel om at nei, man åpner ikke kalendere klokken halv fire om natten. Eller at nei, det er ikke lurt å spise viskelær.

Eller at man savner jobb, savner å ikke høre «mamma» 14 tusen ganger daglig. Eller at hoste til man spyr, sammen med litt feber, setter skikkelig prikken over i-en på julestemningen.

Og julaften, den er liksom toppen av kransekaken. Etter 24 dager med nerver, sommerfugler, altfor mye pepperkaker og sjokolade. En desember hvor alle legger ut koselige «stories» av blide, skjønne pepperkakebakende unger. Som ikke spiser deigen, eller krangler om Nonstop.

Men du vet at det dere «bakte», var å lime sammen små pepperkakehus fra Eldorado, hvor planen var å pynte med Nonstop. Hele greien endte med at to av tre barn først spiste snopet, deretter sleiket av melisen, før hele huset gikk samme vei.

Jaggu godt jeg brukte lang tid til å lage Royal icing (melisglasur, red.anm.). Og, ikke bare det, men jeg kjøpte også bare røde og grønne Nonstop. Viktig at glasuren og nonstoppen har riktig farge, der den blandes med pepperkakene i magen.

Les også

Les vinneren av BTs skrivekonkurranse: «Kan jeg bare få to ord med deg før du går hjem?»

Men vet du hva? Selv om vi er slitne foreldre, som har barn som kanskje har en utfordring og to som ikke alle andre barn har, så har vi også storkost oss. Det spiller ingen rolle om vi ikke bakte syv slag, eller at ungene spiste opp pepperkakehuset før det ble hus. Eller at noen gikk i pysj under julemiddagen. Eller at den tradisjonelle sausen du alltid lager, men egentlig ikke liker, ikke ble laget i år. Det ble jo jul.

Og det ble også fint. Fordi vi var sammen. Og fordi at etter alt kaoset, eller etter kjefting og smelling, så kan vi si unnskyld, og vi kan snakke om at vi er veldig glade i hverandre, selv om vi kjefter litt.

Jeg håper at året 2023 blir året der vi kan være litt mer ekte – og tåle å dele og stå i det som er litt mindre pent. Og kanskje også tørre å spørre folk hvordan de egentlig har det, og faktisk være interessert i det som ligger i den lille pausen når man trekker pusten før man svarer.

Godt nytt år!