Jeg er veldig glad jeg valgte åpenhet

Da en bølge av sykdom skyllet over familien, slo januarmørket meg over ende. Hadde jeg tiet, ville jeg kanskje fortsatt vært i mørket.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Covid, hva er det?» En etterlengtet åpning av samfunnet ligger godt bak oss. Mange av oss har nesten glemt (eller fortrengt) uker og måneder og år med hjemmekontor, stengte skoler og barnehager, munnbind og tørre hender som stadig ble vasket og spritet.

Det er rart og fint å tenke på hvor tilpasningsdyktige vi faktisk er, og jeg er en av dem som virkelig har fokusert på de positive småtingene gjennom hvert steg i pandemien. Okei, så er skole og barnehage stengt; mer tid med barna. Hjemmekontor; så hyggelig å kunne lunsje med min mann, så deilig å ha peis på «kontoret».

Men når samfunnet nå er åpnet, og pandemi og nedstenging virker som et tilbakelagt kapitel, hva er ettereffektene vi ikke hadde tenkt på? Jeg skal nok ikke «vi-e» meg for mye, for kanskje det bare er meg?

Jeg har vært så heldig at jeg har fått barn som nesten aldri har vært syke. De har ridd av det meste barnehage og skole har kastet deres vei. Mulig setninger som «ikke sleik under den skoen der» eller «ikke spis den der fra bakken» har vært med på å styrke immunforsvaret deres når de var små, men noe skjedde.

Vi måtte beskytte oss fra noe som ikke bare var en vanlig forkjølelse eller influensa, og vips ble munnbind, håndvask og spriting en naturlig del av hverdagen. Jeg er på ingen måte noe helsepersonell, men har fått med meg at vi trenger å bli utsatt for bakterier for å bygge immunforsvar.

Så hva skjer nå? En bølge av sykdom velter innover familien. Både store og små går i det som føles som en sammenhengende boble av tette neser, feber, hoste og en og annen oppkastbølge. Noe som går? Vi tar det! Og jeg var ikke klar. Verken for egen eller barnas del! For dette har jeg rett og slett ikke tenkt på – ettervirkningene av så lite eksponering for bakterier.

Les også

Å bli sykemeldt var et enormt nederlag

Jeg kjenner meg heldig på alle vis. Forståelsesfull arbeidsgiver, muligheter for hjemmekontor, en mann å dele sykedagene med. Men likevel slo januarmørket meg fullstendig over ende i 2023. Det kjentes som et teppe av nummenhet la seg over meg idet jeg entret året med tett nese og hoste på sjette uken.

Jeg som alltid har vært stolt over egen evne til å se det positive i de fleste situasjoner, løse hverdagslogistikk med småkaotisk glans, og lykkelig cruise gjennom livet. Nå våknet jeg en morgen med en følelse av at noen satt på brystet mitt. Jeg som vanligvis står opp en time før resten av familien for å nyte roen, en tekopp, litt morgenyoga, slet med å komme meg opp av sengen.

Tårene satt løst ved den minste lille motgang. Små saker jeg ikke ville sett på som spor av motgang før. Bare livet. Jeg klarte ikke glede meg over ting. Jeg satte meg i bilen hver dag med en klump i magen som jeg ikke ante hvordan jeg skulle få bort.

Løsningen min er sikkert ikke riktig for alle, men om den bare kan være riktig for noen, vil den være verdt å dele. Jeg var ærlig. Med én gang. Før den klumpen fikk satt seg skikkelig. Først med min mann. Så med noen få venner, Så med min arbeidsgiver. Jeg har det tungt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det til å gå over! Jeg trenger støtte. Jeg, som vanligvis støtter alle andre.

Det har ikke vart lenge, så det kan være det går over av seg selv, men jeg vet ikke. Og jeg vil ikke sitte og vente på at det kanskje går seg til.

Les også

Immunolog Anne Spurkeland: – Har vi ikke lært av pandemien?

Det er i slike situasjoner at man virkelig setter pris på folk. For alle lyttet. Alle var rause og omtenksomme. En mann som ga meg pusterom, egentid og ekstra kjærlighet oppå all den kjærligheten jeg vanligvis er så heldig å få. En kollega som kalte inn til «motivasjonmøte» klokken 08 en morgen, der vi startet dagen med å bare prate om løst og fast. En arbeidsgiver som ba meg logge av en dag eller to og finne ro og gjøre noe for meg selv.

Og det hjalp! Ikke dag én og heller ikke dag to. Men jeg sitter her i februar og klumpen er borte. Jeg kjenner meg bedre rustet enn på lenge til å møte det hverdagen kaster min vei. Og jeg er glad jeg turte å bare prate om det med en gang. FØR det ble snakk om utbrenthet. FØR det ble snakk om depresjon. For det kjentes som det kunne blitt neste stasjon om klumpen hadde fått være i fred. Mental helse har aldri vært snakket åpent om så mye som det blir i dag, og aksepten for åpenhet og ærlighet følger med.

Så ikke vent til klumpen vokser. Det er vi for gode til.