Ikke trekk konklusjoner før støvlene er tømt

Bygg og infrastruktur er ikke engang tilpasset dagens klima, og enda mindre fremtidens klima.

Debattinnlegg

Allerede nå, omtrent før vannstanden i vassdragene på Sørlandet er tilbake til normalt nivå, har diskusjonen startet. Burde meteorologene varslet ekstremvær, og burde kommunene vært bedre forberedt? Hvor store er kostnadene, og hvordan skal de fordeles? Kan vi hindre at det skjer igjen, og blir det mer av dette i fremtiden, og hvordan omstiller samfunnet seg i møte med den utfordringen?

Disse spørsmålene minner om de som kom etter høstflommene på Vestlandet i 2014 – vi har ikke rukket å glemme bildene av Opo som river med seg hus i Odda, eller av kulturhuset på Voss under vann. Slike ekstreme hendelser har en tendens til å sette dagsorden.

Tall fra Norsk Naturskadepool viser at de fem årene med størst flomkostnad etter 1980 er 1995, 2011, 2015, 2013 og 2014. Før kostnadene ved sørlandsflommene er tatt med, ligger 2017 på 11. plass. Skyldes denne uheldige trenden at vi bygger dummere enn før? Ja, vi bygger dyrere og for nært elver og innsjøer. Bygg og infrastruktur er ikke engang tilpasset dagens klima, og enda mindre fremtidens klima.

Vi forsker på klimatilpasning. Vi forsøker å bidra til at samfunnet, og særlig kommunene, blir flinkere til håndtere risikoen for flere og større flommer i fremtiden. For å få det til, må vi forstå hvordan offentlige aktører anvender kunnskap om klimaendringer i beslutningsprosesser. Vi må også forstå hvordan de organiserer seg i møte med klimarelaterte utfordringer. Flommene i oktober gjør det betimelig å dele en del av den innsikten som finnes på dette området.

For det første: Etterpåklokskap gir inspirasjon til forbedring, men en bør vokte seg for å trekke konklusjoner før støvlene er tømt for vann. Etter flommene i Odda og på Voss kom det raskt løsningsforslag på bordet, med kostnader i milliardklassen. Disse inkluderte kraftutbygging i vernede vassdrag og store naturinngrep. Selv om det er en politisk oppgave å treffe beslutninger om den enkelte løsning, er det er vår oppgave som forskere å påpeke at mange akutte løsninger er reaktive. Dette betyr at de er tilbakevirkende og bærer preg av «brannslukking».

God klimatilpasning handler derimot om å være proaktiv. Det må forebygges. Det handler delvis om utslippsreduksjon, men like mye om å unngå feiltilpasning, over- eller undertilpasning, og om å balansere klimaløsninger mot andre viktige prioriteringer.

For det andre må tilpasning fortolkes og anvendes lokalt. Håndtering av overvann er et godt eksempel på dette. Hvordan vi planlegger byer og infrastruktur, har alt å si for vår evne til å hindre skade, sikre økosystemer og samfunn etter hvert som klimaet endres og vi får mer regn, mer intens nedbør og gjerne tettere intervaller mellom ekstreme værhendelser. Det betyr at fremtidens Bergen må planlegges på en annen måte enn fremtidens Hamar, og at vi må være mer oppmerksomme på klimatilpasningens ulike bestanddeler.

I et rikt land som Norge er vi vant til at løsninger lar seg gjennomføre, til tross for høye kostnader. Lærdommene fra helsesektoren er gode eksempler: Enkeltstående forebyggende tiltak er sjelden endelige eller definitive. Det at vi, for eksempel, røyker mindre etter innføringen av røykeloven, vil ikke hindre all sykdom, men det reduserer antallet pasienter over tid. Samtidig finnes det i prinsippet ikke noe tak for hvor mye vi kan investere i behandling, og utviklingen av medisinsk kunnskap og teknologi går raskt.

Parallellen til klimafeltet er åpenbar: Utslippsreduksjon er forebyggende innsats, reaktiv klimatilpasning er kostbar behandling av skade. Proaktiv klimatilpasning kan derimot bygge bro mellom forebygging og skadekontroll. For å ta et åpenbart eksempel: Ved å bygge jernbane i tunnel mellom Bergen og Voss, reduserer man utslipp og skjermer trafikk fra skred på samme tid. En billigere variant er å bevare myrområder, noe som både forhindrer flom og binder opp karbon.

For det tredje: Om vi tar omstillingsbehovet på alvor, er kunnskap nødvendig. Men kunnskap er vanskelig. Vitenskapelig kunnskap kan ikke brukes direkte av beslutningstakerne som trenger den. Forskningsfronten flytter seg hele tiden, likeens som politiske og administrative behov for kunnskap avhenger av hvilke utfordringer som skal håndteres, og når. I tillegg er kommunikasjon mellom forskere og planleggere ofte vanskelig. Møtet mellom vitenskap og forvaltning krever avklaringer, fortolkninger og tilrettelegging. Fordi partene ofte mangler innsikt i hvilke kunnskapsbehov som faktisk må tettes, er det vår erfaring at langvarig dialog kreves før vi kan forstå hvilken informasjon offentlig sektor trenger, før de forstår hva vi kan levere, og enda lengre tid før kunnskapen er reelt virksom.

Et godt eksempel er begrepet «usikkerhet». Selv om klimaforskerne vet mye om hvordan klimaet vil utvikle seg i det store og det hele, er det stor usikkerhet knyttet til lokale variasjoner. Når vet vi nok til at vi kan komme med klare anbefalinger? Trenger vi å vite om økningen i nedbør i Bergen blir 13 eller 31 prosent, eller holder det å vite at økningen på Vestlandet blir omtrent 20 prosent?

Svaret avhenger av hvem som skal bruke prognosene. Kommunenes anvendelse kan skille seg markant fra hvordan kunnskapen brukes av statlige aktører, utbyggere, konsulenter eller i forsikringsbransjen, som alle er viktige premissleverandører for klimatilpasning.

Det sentrale poenget er at hendelser som flommene i Agder-fylkene nå i høst og på Vestlandet i 2014 kan og bør bidra til å sette klimatilpasning høyere på den politiske agendaen, av tre grunner:

• Diskusjonen om klimatilpasning er foreløpig mindre synlig enn diskusjonen om utslippsreduksjon.
• Det er for liten bevissthet om hvordan klimatilpasning kan ses i sammenheng med det «grønne skiftet».
• Det gjenstår mye politisk, administrativt, vitenskapelig og ideologisk arbeid før vi har en visshet om hvilke stier vi kan velge å følge. Vi må komme ordentlig i gang.

Vi tror at den beste løsningen er at stat og kommune, næringsliv og sivilsamfunn, forskere og politikere tar del i en helhetlig diskusjon om dette. For at diskusjonene skal få større rom, må debatten om norsk klimapolitikk også inkludere våre egne tilpasningsbehov, ikke bare hvor mye CO2 vi slipper ut.

Hvor mange flere kostbare og farlige hendelser – som de siste årenes flommer – trenger vi før klimatilpasning tas på alvor som en forutsetning for klimaomstilling?

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!