Mennesket lever ikke av brød alene

Å anerkjenne åndelig omsorg som en del av tilbudet til beboere på sykehjem, må være en del av fagutviklingen til de ansatte fremover.

Publisert Publisert

AKTIV: «Jeg har aldri tid til å kjede meg. Jeg har så mye å gjøre, jeg spiller piano og løser kryssord», fortalte Marie (96) da byråd Rebekka Ljosland møtte henne på sykehjemmet. Foto: Kristine Banggren

Debattinnlegg

  • Rebekka Ljosland
    Byråd for helse og omsorg (KrF)
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Det var stor glede for meg å møte Marie (96) som er beboer på et av sykehjemmene i Bergen kommune. «Jeg har aldri tid til å kjede meg. Jeg har så mye å gjøre, jeg spiller piano og løser kryssord. Jeg er takknemlig og prøver å finne glede i hver eneste dag», uttrykte hun klart.

Stig Ryland mener Bergen kommune går baklengs inn i fremtiden:

Les også

Eldreomsorg på villspor

En viktig ingrediens for å føle seg verdifull er å oppleve en meningsfull hverdag. Maries tilnærming til livet er forbilledlig. Men hennes historie er ingen generell sannhet for hvordan alle eldre opplever hverdagen på sykehjem. Mange er ensomme. Det er ikke så rart. I dagens samfunn har de fleste av oss en sterk tilhørighet til det vi gjør. Vi skaper vår identitet og finner en mening i våre yrker, gjøremål og verv. Når jobblivet ligger bak og dagene blir annerledes, kan man bli ensom og raskere utvikle depresjon.

Når eldre ikke lenger er i stand til å skape meningsfylte hverdager alene, må vi som helsefagarbeidere legge til rette for nettopp det. Vi skal ikke bare dekke fysiske behov som mat, søvn, medisiner og pleie, psykiske og sosiale behov som aktiviteter, men også et åndelig behov. For noen handler åndelighet om troen på en Gud, for andre om å søke håp eller styrke. Troen arter seg forskjellig, og uavhengig av religion skal den anerkjennes og imøtekommes. For mange er troen det viktigste i livet.

Les vinnerteksten i konkurransen «Historier fra Haukeland»:

Les også

Nattevakt

Podkast — hør vinnerne lese sine tekster:

Utviklingssenteret i Nordland gjennomførte i 2012 et fagutviklingsprosjekt for å gi fagpersonell økt kompetanse for å kunne ivareta eldres åndelige behov bedre. Prosjektet ble kalt «Mennesket lever ikke av brød alene», og følgende spørsmål ble stilt: I hvor stor grad spør vi beboerne om hva som interesserer dem og gir mening i livet, hva de lengter etter og hva de savner?

Ofte kan eldre ikke svare på spørsmålet selv. I den nye sykehjemsplanen i Bergen som byrådet har fremlagt, «Omsorg med kunnskap», har vi inkludert selvskrevne dikt fra beboere på ulike sykehjem. Henry skrev: «Ordene mine. Vil — får det ikke til - de er gjemt inni meg - ordene mine. Ser dem - men de sitter fast. Blir sint noen ganger. Før var det greit. Noe har kommet - som har ødelagt ordene mine. «

Sterk tekst fra et voldtekstoffer:

Les også

«Har du tenkt å drepe meg?» «Eg må kanskje det om du ikkje holder kjeft.»

Henry er ikke alene om å ha ordene gjemt inni seg. Heldigvis kan vi legge til rette for å skape dialog — en dialog som kan skje uten ord. På mine besøk på Bergens syke- og aldershjem får jeg ofte høre historier om hvordan eldre kvikner til, og ikke minst deltar når alternative kommunikasjonsformer blir brukt. En salme kan vekke til live gamle minner og skape kontakt med emosjoner som gir en følelse av glede.

Å anerkjenne åndelig omsorg som en del av omsorgstilbudet til beboere på sykehjem, må være en del av fagutviklingen til de ansatte fremover. Derfor er jeg stolt over å kunne si at de ansatte i Bergen kommune nå skal få bedre kompetanse gjennom kurs og veiledning fra prestetjenesten, som vi har økt midlene til. Det er en helsefaglig plikt å ivareta eldres åndelige behov.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg