Derfor er det utenkelig at kongebarna velger rørleggerlinjen

Eliten snakker gjerne om at vi trenger flere håndverkere, men de vil ikke at deres egne barn skal ta fagbrev.

ELITENS BARN: Når kongebarna velger akademisk utdannelse og ikke rørleggerlinjen, så kommuniserer de samtidig at utdannelse og dannelse handler om personlige egenskaper. Men akademisk utdannelse handler mer om flaks og uflaks enn om evner og talenter, ifølge innsenderen. NTB scanpix

Debattinnlegg

Terje Carlsen
Sosiolog og skribent

Snart er det immatrikulering på universitetet. Da klinger de samme ordene fra rektor gjennom den klare høstluften som mange ganger tidligere, ord som får privilegert ungdom til å rette ryggen: «Husk, dere er kremen av norsk ungdom.»

Med andre ord: De som ikke immatrikuleres, er ikke det.

Det ligger altså en betydelig dobbeltkommunikasjon når eliten i mindre høytidelige sammenhenger snakker seg varm om at vi trenger flere håndverkere. For eliten vil ikke at deres egne skal ta fagbrev. Kongebarna kunne aldri ha gått på rørleggerlinjen. Derfor har de heller ikke gjort det, og Mette-Marit er blitt litteraturdronning. Utdannelse handler mye om kulturell identitet.

Den norske likhetstankegangen har altså en ikke-egalitær undertekst. Den sier at det norske folk godtar mye mer hierarkisering i utdannelse og yrkesliv enn de faktisk liker å innrømme.

Det har lenge vært mulig fordi den velutdannede middelklassen har en sosial strategi i å underkommunisere ulikeverdighet. Det har den gjort for å få knekten til å dra ekstra hardt i skjækene, for eksempel i gjenoppbyggingen etter krigen og under bankkollapsene.

Men i det siste tiåret har det skjedd et skifte: Utdannelse knyttes igjen til personlige egenskaper og ikke muligheter.

Les også

Emily (22) fikk fast jobb dagen hun tok eksamen

For en tid siden kunne en lese i Klassekampen at når det kommer til utdanning, er skillene i Norge like store som i USA. Det høres utrolig ut i et land som sosialdemokratiet mer enn andre land har satt sitt stempel på.

Kulturell bakgrunn betyr altså mer enn evner og talent i Norge i det 21. århundre.

Av dem som tar høyere utdanning i Norge, har 73 prosent foreldre med høyere utdanning, 21 prosent har foreldre med videregående skole, mens bare seks prosent har foreldre som ga seg etter grunnskolen. Det skyldes at arbeiderbevegelsen ikke har gitt armslag for individuell utfoldelse.

GÅR I ARV: Unge voksne som studerer juss her på Dragefjellet, har som regel høyt utdannede foreldre, ifølge innsenderen. Nikita Solenov (arkiv)

Var du som meg ung på 1970-tallet, hadde du flaks. De fleste studier var åpne, som for eksempel juss. I dag er juss et studium med skyhøye karakterkrav og høy prestisje.

Men resultatlikheten var like ugrei den gang jeg var ung som nå. Jusstudenter var og er som regel jurist- og advokatbarn, legestudenter kom fra legefamilier.

Utdannelse og posisjoner i det norske samfunnet handler altså om flaks og uflaks. Det så vi tydelig da Tobakks-Andresens etterkommer, Katharina Andresen, fikk traineejobb i Innovasjon Norge så lett som bare det. Den sosiale flaksen kan altså være både institusjonell og situasjonell.

Den konstitusjonelle flaksen handler om hvor og når du er født. Den situasjonelle flaksen kan forklares på samme måte som når man betrakter fisk i en laksetrapp: Dersom du havner i en kulp med stor sosial oppdrift, vil du gjerne bli med et trinn opp sammen med dem, motsatt i en annen kulp.

Les også

Hanne Vikøy tok fagbrev for å jobbe på kontor. I ti år har hun slitt med å få seg relevant jobb.

I sin iver etter å skaffe studiefinansieringsordninger for arbeiderklassens barn, overså arbeiderbevegelsen den kulturelle barrieren for arbeiderklasseungdom som søker seg til høgskoler og universiteter.

For hva møter ikke arbeiderklasseungdom på vei mot drømmene sine? Jo, kokett herskerteknikk à la begreper som mastersyke og overutdanning av unge. Men det er selvsagt bare tull, det vil si, det har den hensikt å forbeholde høyere utdanning for de få.

«Men betre bør du ber ikkje i bakken enn mannevit mykje», som det heter i en oversettelse av «Håvamål». Bygdedyret er altså sosialdemokrat. Bekymringene om overutdannelse og mastersyke har den høyere middelklassen og overklassen selvsagt aldri tatt innover seg, selv om mange av deres avkom kan være rene sinker.

Men i motsetning til arbeiderklassen stikker ikke middelklassen kjepper i hjulene for sine egne. For arbeiderklassen er sin egen bøddel. Det er som den nå avdøde sosialantropologen Marianne Gullestad skrev: «Hyggelig å ha eller gjøre noe som er bedre enn andre i ens miljø, men det innebærer også en fare for ikke lenger å være ‘en av oss’ i gruppen.» (Gullestad 1985:55).

Barn av arbeiderklassen gjør derfor i stort monn kompromiss med sin opphavskultur når han eller hun velger utdannelse. De blir sykepleiere og lærere, men tar den ikke helt ut og blir leger og sivilingeniører.

Les også

Få norske studenter gjør en «utdannelsesreise»: Bare tre av ti har foreldre uten universitets- eller høyskole

For mennesker er sosiale dyr, de gjør valg som inkluderer og ikke ekskluderer dem. Ta Stephen Hawking, for eksempel. Han var i stor grad et produkt av miljøet han vokste opp i og forskningskollektivet han var en del av. Hans far var for eksempel en fremgangsrik forsker innen tropisk medisin. Det krever mye mer av et menneske å tre ut av miljøet en kjenner de sosiale kodene i og inn i et nytt, enn å bli værende i det kjente.

Geniet Alf Prøysen fant seg for eksempel aldri til rette blant kultureliten i Oslo, det gjorde heller ikke Knut Hamsun. Begge led av mindreverdighetskomplekser for manglende kulturell kapital. Og det til tross for at de var så unike i sin begavelse at det trolig fødes bare to-tre eksemplarer med samme kapasitet i hver generasjon.

KLASSEREISE: Forfatteren Knut Hamsun og visesangeren Alf Prøysen kom begge fra enkle kår og slet med å passe inn blant kultureliten i Oslo, ifølge innsenderen. NTB scanpix (arkiv)

I boken «Den onde sirkelen» skriver statsråd Torbjørn Røe Isaksen at han frykter vi skal få en stor norsk underklasse som følge av skolesystemet vårt. De som var øyenstenen for det norske sosialdemokratiet, barn fra arbeiderklassen, risikerer altså å ikke få ta del i den velferden som Norge kan oppvise. Det synes jeg er trist.

For jeg vil gjerne tro på den enorme kraften som forløses ved å tenne stjerner og gnist i øynene på et menneske. Det er dette som er Askeladden i oss. Forestillingen om at visse yrker er forbeholdt folk med spesielle evner og talenter, er en destruktiv mytologi.

Som Alf Prøysen så ironisk synger i «Griskokktrøsta»: «(…) For vi skal villig glømme du er grisehusknøl, men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!».

Der er vi dessverre fortsatt etter 80 år med den sosialdemokratiske orden. Den som ikke har stor selvtillit eller mye flaks, blir gjerne stående igjen på perrongen når toget går. Gode evner eller ei.