Trenger barn å reise bort hver ferie?

Jeg må stadig minne meg selv på hva som gjør sønnen min lykkelig.

FERIE: Noen ganger holder det med strandliv, å besøke noen i nabolaget eller gå en tur i skogen, mener Anne Marie Bull, her med egne barn. Privat

Debattinnlegg

Anne Marie Bull

Flere foreldre fortalte meg i sommer at de følte de måtte ta med ungene på kule ferier slik at barna måtte hadde noe å fortelle om når de kom tilbake på skolen. Noen av barna hadde til og med i lekse at de skulle fortelle klassen hva de hadde gjort i ferien.

I et samfunn hvor det er snakk om alle barnefamiliene som ikke har råd til ferie, synes jeg dette er en veldig merkelig lekse å gi.

Anne Marie Bull. Privat

Det må være greit å ha hjemmeferie om du er rik, fattig eller som de fleste av oss midt imellom. At barna trenger den ene store ferieopplevelsen etter den andre, kommer på toppen av andre kunstige behov.

Det må også være greit å ikke bruke opp alle pengene og energien sin på at barna skal oppleve noe hver ferie. Kan vi ikke prøve å lære barna å slå seg til ro med det de har av ting og omgivelser, og nyte dette? At hvis de faktisk får noe nytt eller en reise, så er det unntaket, ikke regelen.

Les også

Røde Kors: Alle barn fortjener gode ferieminner

Det er nesten blitt en etablert sannhet at hvis du ikke gir barna dine disse tingene, er du en dårlig forelder. I mellomtiden blir barn og unge mer og mer kravstore. Jeg har venner som forteller meg at barna forventer å få leker, kule klær og en sydentur hvert år. Jeg må innrømme at jeg kjenner på dette presset om flere leker, og min eldste er ikke engang tre år.

Jeg må stadig minne meg selv på at det er ikke leker og reiser som gjør sønnen min lykkelig. Det som gir barn lykke, er tid med foreldre, tid til å leke i sin egen fantasiverden og tid med venner. Dette vet vi jo. Likevel presser vi oss selv, fordi andre presser seg selv, fordi alle andre foreldre gjør sånn, og da må vi også gjøre sånn, ellers er vi ikke gode foreldre.

Av en eller annen grunn har vi lurt oss selv til å tro at lykken ligger i ting og reiser, enda vi vet at forbruket skaper store miljøproblemer. Men vi klarer ikke begrense oss likevel. For barna må jo få, tenker vi. Hvis ikke risikerer vi at barna våre står utenfor det sosiale fellesskap, og alle som er foreldre vet at det er noe av det siste vi ønsker.

Men kan vi ikke prate om det? Snakke om hvilke verdier vi vil ha i samfunnet vårt? Trenger barna så vilt mye? Trenger de titall nye leker hvert år, trenger de å reise hver ferie? Eller kan strandliv, det å besøke noen i nabolaget, gå en tur i skogen og faktisk lære barna å aktivisere seg selv, være en god idé?

Vi lever i et samfunn som er basert på økonomisk vekst, og hvis vi ikke er med på veksten, er vi sosiale og økonomiske tapere. Da kommer forskjellene til syne, og det er tabu å være annerledes.

Men er det kanskje på tide å si stopp? Kan vi få lov til å ikke strekke oss på alle områder i livet og heller gjøre det enkelt og nyte det vi har rundt oss? Kan vi lære barna våre noe av verdi og ikke at de må bli med i konkurransen om å strekke seg mest, være mest, og ha gjort mest?

Det ønsker jeg for min familie, selv om jeg innser at det vil bli vanskelig. For presset er enormt.