Vi vet at dette ikke er bra for barna våre

Nå må vi ta opp kampen mot dem som tjener milliarder av dollar på våre barns bekostning.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Jeg er far til fire. De to eldste fikk smarttelefoner da de ble tolv år, to år før barna til Bill Gates.

Da vår eldstemann ble tretten, ble han en del av Snapchat-familien. Like etterpå fikk også Tiktoks lange armer et godt grep i jakkeermet hans. Mobilen ble plutselig en utvidet del av kroppen. Avtaler ble stadig oftere brutt. Mistilliten mellom far og sønn vokste i takt med konfliktnivået. Harry Potter måtte vike for en uendelig strøm av reels.

Som far fungerte jeg mer og mer som en slags mistenksom overvåker. Måltider og bilturer ble stadig forsuret av misnøye med grenser og frustrasjon over brudd på avtaler.

For en som har en tilbakevendende tendens til å lengte etter verden av i går, gikk tankene stadig tilbake til min egen barndom. Mens jeg betraktet min eldste sønn lett sammenkrøket over mobilen, tenkte jeg på volleyskudd limt i krysset, lukten av smellpapiret fra revolveren og eventyrferder sammen med Sølvpilen, Månestråle og Davy Crockett. Hangen til nostalgi tiltar proporsjonalt med misnøyen over samtiden, har jeg innsett.

På riktige frustrerende dager ble selv klinkekuler og jojo et sårt savn. Tenk at min eldste sønn ikke fikk oppleve gleden av å se klinkekulen duppe ned i hullet.

Noen ganger misunner jeg faren min. Han gikk aldri og lurte på om jeg egentlig gjorde lekser. I kladdebøkene vi brukte, var det enten ruter eller linjer, det var ingen «dødsere» eller «prankere» som forstyrret oss der vi satt med ekte eller uekte brøker. Som barn var jeg velsignet med kjedsomhetens uvurderlige gave. For oss var kjedsomheten en jordmor, den hjalp sosiale initiativ og nye påfunn ut i livet. I dag er kjedsomheten effektivt henrettet av Tiktok og Youtube.

I BTs nye serie Foreldremøtet spurte man 21. mars når barn burde få sin egen mobiltelefon. «Vi har prøvd å holde igjen, men det blir mye gnål og press, og så har vi til slutt gitt etter», svarte en av foreldrene i panelet. Mange kjenner på en avmakt i møte med sosiale medier. Det er tungt å kjempe alene mot kjempene fra Silicon Valley. Det er David mot Goliat, men vi har verken slynge eller steiner for hånden.

De fleste av oss heiser det hvite flagget før kampen begynner. Vi sitter igjen med dårlig samvittighet som vi fortvilet forsøker å døyve ved å klamre oss til håpløs argumentasjon, som at barna tross alt lærer mye engelsk ved å se på Tiktok. Det er egentlig ynkelig. Vi har gitt etter for noe vi på lang sikt vet ikke gagner barna.

Man trenger ikke et lass av studiepoeng og et utall forskningsartikler for å konkludere. Ifølge Ungdata (NOVA) bruker over 70 prosent av norsk ungdom mer enn tre timer daglig på skjerm utenfor skoletid. Dette er ikke i nærheten av bærekraftig skjermbruk.

Skolene rapporterer om konsentrasjonsproblemer, og et konsentrasjonsvindu på et historisk lavmål. Lærerne må omskolere seg til underholdningsartister om de skal konkurrere med Tiktok og Youtube.

Ungdommene er deprimerte og ensomme. De snapper og fotograferer for harde livet, men flammene fra Snapchat varmer ikke som et vennlig smil fra en venninne eller et klapp på skulderen fra en kamerat. Hubba bubba og Toy er for lengst byttet ut med lykkepiller og tabletter som kan lindre smerten forårsaket av et profilbilde med for få likes.

«Finnes det en sammenheng mellom økt bruk av skjerm og rapporter om dårligere helse hos unge utover at disse tingene oppsto samtidig?» spør Bjørn Gabrielsen i boken «Skjermslaver».

Sosiale medier er et utmerket redskap om man vil mobbe og ekskludere. De gjør oss mer selvsentrerte og mer fremmedgjorte. Med hodet festet mot skjermen ser vi ikke lenger hverandre. Det er ikke rart man roper etter å bli sett og bekreftet. Vi blir mer passive og inaktive. Vi blir mer fremmedgjorte og flyktige. Det mest groteske uttrykket for sosiale mediers skadelige påvirkning var synet av hvesende og hylende barn som skrek etter Oscar Westerlings sjokoboller på nyåret. En sterkere alarm kan jeg knapt tenke meg.

Mens gårsdagens politikere forbød boksekamper på TV, rullebrett og bekymret seg over at Donald Duck førte til amerikanisering, sitter dagens politikere helt stille i båten når Ipader deles ut til førsteklassinger.

KrFs landsmøte nylig kan være et tegn på at politikerne er i ferd med å våkne fra dvalen. En åpenhjertig Olaug Bollestad fortalte om komplekser rundt egen kropp som følge av en tilbakemelding. På denne bakgrunnen foreslo partilederen å heve aldersgrensen for sosiale medier til 16 år. Forslaget ble nedstemt av landsmøtet, men bærer likevel bud om at tanken om aldersgrense på sosiale medier er i ferd med å modne.

Forslaget fra partilederen kan minne om et annet forslag fremmet av Dagfinn Høybråten. Da røykeloven ble innført 1. juni 2004 var 54 prosent negative til loven. Ti år senere, i 2014, var 94 prosent positive til loven. Jeg er enig med BTs kommentator Gerd Tjeldflåt 21. april når hun antyder at Bollestad er på sporet av en vinnersak. Å innføre 16 års aldersgrense på sosiale medier vil være det beste for oss. Om ti år vil vi være like takknemlig for aldersgrensen på sosiale medier som vi er for røykeloven i dag.

Det er på høy tid at vi nå tar opp kampen mot dem som tjener milliarder av dollar på våre barns bekostning. Denne kampen kjempes ikke alene, men sammen. Bollestads utspill kan være starten på en sårt tiltrengt samtale om sunne grenser. Om myndighetene og institusjonene blir tydeligere, kan dette bli en kjærkommen håndsrekning for oss foreldre.

Vi kan ikke være bekjent av at våre barn skal være prøvekaniner i tech-gigantenes innbringende antisosiale eksperiment.