Hvem skal trøste knøttet?

Folk mener nesten det er egoistisk og sløvt å være hjemme med barna lenger enn det som er «normalt».

Publisert: Publisert:

VIKTIG: Jeg synes det er særdeles viktig å ikke sluse alle barna og foreldrene inn i samme system i likestillingens tegn, skriver innsenderen. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Lisa Bonnár Stjernø
Mor, styrer i barnehage og 1. Amanuensis Universitetet i Agder

Jeg ser at mange kjenner seg igjen i det som blir beskrevet i innleggene til Åshild Vatshelle og Heidi Bøhagens debattinnlegg, der morsrollen problematiseres og der dobbeltrollen mor og arbeidstaker oppleves som slitsom, spesielt i den første småbarnsperioden. Denne dobbeltrollen er ikke alltid forenlig med hva som er barnets – og mors – beste. Såpass må vi tåle å høre, og det er viktig å stille spørsmål til de valgene vi tar.

Lisa Bonnár Stjernø Foto: Privat

Jeg synes det er på sin plass å sette lupen på mor, men også på barnet, og det blir for enkelt å kaste ballen over til et annet og tredje viktig familiemedlem, ved å parere med: «Hva med far»? Det er en sannhet i at «it takes a village to raise a child», men i dag styres denne tankegangen for mye av arbeidslivets krav og likestillingens skjulte agenda etter mitt syn.

Les også

Debattstarter Åshild Vatshelle: Blir mammarolla ofra i kampen for likestilling?

Folkehelseinstituttet kom med en meget interessant undersøkelse for en tid tilbake, der de hadde intervjuet barnehagepersonell. Over 70 prosent av de ansatte svarte at de opplevde at ettåringene ikke var klare for å begynne i barnehage, og en annen studie påpekte det høye nivå av stresshormoner hos de minste som begynner tidlig i barnehagen. Disse funnene har jeg også fått bekreftet gang på gang som barnehagestyrer over mange år, og stress forplanter seg til alle impliserte.

Noen barn klarer overgangen til barnehage bedre enn andre, og trives godt i barnehagen, mens mange andre blir presset inn i dette systemet, og lider under det, for så å «kapitulere», som en pedagogisk leder bemerket det.

Les også

Heidi Bøhagen i samme debatt: Hvor ble det av kroppen?

Barnehagen er lovpålagt å få barnet til å fungere i barnehagen – koste hva det koste vil, for mor og far skal og må ut i jobb. Dette får vi lov til å holde på med fordi «alle gjør det» med mindre foreldre tar bevisste valg og ser og følger hvert enkelt barns behov i en sensitiv periode. Det er foreldrene som har myndigheten i disse spørsmålene, men har de kunnskapen?

I dag kan alle bli foreldre uten noen som helst innføring eller innsikt i barnets verden. Her er det naturloven som gjelder. Psykoanalytiker Winnicott snakker om «good enough» parenting, som kan få foreldre til å senke skuldrene og føle mestring i rollen, men han sier samtidig mellom linjene at de barna som har mest å tape på å komme tidlig i barnehage, er de som har ressurssterke og kjærlige foreldre. På dette feltet trumfer kultur over natur.

Les også

I samme debatt: Det stikk like mykje i pappahjartet

Barnehagen kan være og er en ressurs, spesielt for dem av oss foreldre som sliter. Men når norske mødre i dag kan sitte og si at de kjeder seg hjemme med babyen, og vil raskest ut i arbeid og aller helst vil overlate barna til «profesjonelle» fremfor å være til stede for det lille barnet som trenger henne, får jeg en følelse av at morsinstinktet her oppe i nord har fått seg et skudd for baugen.

Det er jo ikke snakk om at mor ikke skal ut i jobb noen gang, men når, i hvor stor grad og hvor mange timer i disse viktige småbarnsårene. Nå har det blitt slik at deltid er bannlyst, for da går det ut over pensjonspoengene og likestillingen. De det først og fremst går ut over er de små barna, og forskning viser at det er de minste barna som er lengst i barnehagen også, og det er her den største risikoen ligger.

Les også

I samme debatt: Best for barnet – eller for mamma?

Mitt inntrykk er at det er så mye uvitenhet ute og går og nærmest en «hjernevasking» der det har blitt snudd helt på hodet, at det er egoistisk og sløvt å være hjemme med barna lenger enn det som er «normalt». Samtidig er det få som trekker inn den viktige tilknytningspsykologien, og hvordan barn reagerer forskjellig på det å være borte fra mor store deler av dagen.

Jeg synes det er særdeles viktig å løfte frem dette, og ikke sluse alle barna og foreldrene inn i samme system i likestillingens tegn. Vi har faktisk et valg, men dette valget er vanskelig å få øye på nå – slik samfunnet har lagt livet og barndommen ut på et samlebånd.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg