Mange føler seg lurt

Ser vi enkeltmenneskene som faller utenfor, eller snur vi ryggen til av redsel for å være naive?

KONSEKVENSER: Viljen til å hjelpe flyktninger har store stemningsskifter, alt etter om det har vært vist et bilde av et sårbart barn, eller en dokumentar om kriminelle innvandrergjenger. Etter dokumentaren fra Bergen vil mange kategorisere hele denne gruppen som uverdig, mener innsender. NRK

Debattinnlegg

Berit Nygård
cand. phil historie

I det siste har NRK laget to dokumentarer. En om innvandrere i Oslo og en om tiggere i Bergen der de avdekker kriminelle. Det er mange nå som føler seg lurt. De som har ment det er riktig å hjelpe, føler seg naive. Er det kombinasjonen av disse følelsene som gjør at man begynner å angripe folk på åpen gate? Redselen for å bli lurt og være naiv?

De samme følelsene hadde fru Warden. Fru Warden møter vi i novellen «En god samvittighet» av Alexander Kielland fra 1800-tallet. En venninne ønsker å ha med fru Warden ut for å kjøpe silkekjole. Hun svarer at det ikke kan være riktig bruk av tid og penger når det er fattige mennesker der ute de burde hjelpe, og drar så til fattigstrøket. Da hun kommer inn i en stue ser hun respektfullt på en stakkars familie. Så skifter scenen plutselig karakter for henne i det en fattigforstander kommer inn og gjør henne oppmerksom på at pengepungen hennes er stjålet. Hun begynner nå å se folkene rundt seg på en annen måte.

Les også

De fattigste reiser ikke ut for å tigge

Nå får den stakkars mannen et stygt smil, den lamme gutten stirrer opp som et dyr, da hun går ut døren hører hun et skrekkelig fruentimmerlatter bak seg. Historien ender med at kvinnen føler skam fordi hun var så godtroende og drar sammen med venninnen for å kjøpe silkekjole.

Fremstillingen av den kriminelle tiggeren og den naive giveren er altså ikke ny. Et nylig eksempel kan vi hente fra USA, da Trump leste opp sangen «The snake» som argument for at USA ikke kan ta inn innvandrere.

«I saved you», cried that woman

«And you've bit me even, why?

You know your bite is poisonous and now I'm going to die»

«Oh shut up, silly woman,» said the reptile with a grin

«You knew damn well I was a snake before you took me in»

Spørsmålet er om dette er en god kategorisering.

Da Kielland skrev novellen om fru Warden var det stor fattigdom i Norge. På 16- og 17-hundretallet kriminaliserte man fattigdom. Fattige ble kategorisert i verdige og uverdige. Man opprettet tukthus og straff for tigging. De fattige ble oppfattet som forherdede mennesker man skulle oppdra til lydighet, og det vokste frem en politisk ideologi som så fattigdom som selvforskyldt.

I dag har nyliberalismen vært på fremmarsj med fortellinger om det frie mennesket som bygger opp seg selv. Historier om «The selfmade man» står sterkest i USA, men er ikke fremmed for oss heller. Vi liker å høre historier om folk som har jobbet seg fra trange kår til toppen av samfunnet.

Å bygge opp til fellesskap og solidaritet passer i mindre grad inn i denne ideen. Ansvaret for å klare seg legges hovedsakelig på enkeltindividet. Det legges opp til hjelp til selvhjelp. Det vil skapes et slikt press på velferdsstaten sies det, at vi ikke lenger kan opprettholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Da skapes fortellinger som rettferdiggjør at noen faller utenfor. Brukere av Nav beskyldes for å være late, romfolket for å være kriminelle, innvandring vil føre til økt kriminalitet. Historiene bekrefter hovedideen – et samfunn med begrenset fellesskap og troen på enkeltindividets selvrealisering og ansvar for egen lykke.

Les også

Vår by er en raus by. Ikke la hatet vinne.

Hva fører kategoriseringene til? Vi blir usikre på hvem vi skal hjelpe. Det er vanskelig for enkeltmennesker å vurdere hvor stor faren for kriminalitet er, og det er lett å spille på folks fremmedfrykt og redsel for å fremstå som naiv. Når man er usikker er det godt å få en bekreftelse på hvem det er riktig å gå forbi. Viljen til å hjelpe flyktninger har store stemningsskifter, alt etter om det har vært vist et bilde av et sårbart barn, eller en dokumentar om kriminelle innvandrergjenger. Etter dokumentaren fra Bergen vil mange kategorisere hele denne gruppen som uverdig.

Jeg oppfatter budskapet i Kiellands novelle som spørrende. Kan vi ha god samvittighet? Spørsmålet er like aktuelt i dag. Ser vi enkeltmenneskene som faller utenfor, eller kategoriserer vi en hel gruppe med dårlige egenskaper, snur vi ryggen til av redsel for å være naive og blir med fru Warden ut for å kjøpe silkekjole?