Morten Myksvoll bommer om Montana Terrasse

Høyesterett har satt en stopper for urettferdigheten.

Debattinnlegg

I Bergens Tidende 17/12 kommenterer Morten Myksvoll Høyesteretts avgjørelse i rettssaken anlagt av Bergen kommune mot seksjonseierne i Sameiet Montana Terrasse.

Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens dom fra mai 2019 som slår fast at klausulene om forkjøpsrett og prisregulering, som kommunen har forfulgt i rettsapparatet, var i strid med ufravikelig lov fra starten av og derfor ikke var bindende for seksjonseierne.

Likevel gis det en unøyaktig fremstilling av saken i media, og Myksvoll bommer på hoppkanten når han skriver om «burettslaget Montana Terrasse». Etablering av borettslag viste seg ugjennomførbart, og boligene på Montana ble solgt som eierseksjoner med rettslig råderett for kjøperne.

Videre skriver Myksvoll at «kommunen ville nekte bebuarane marknadspris, sidan kommunen gav dei ei sterkt subsidiert tomt på 1990-talet». Dette er feil av flere grunner.

Det var De Eldres Boligspareklubb Landås/Natland (DEB) som kjøpte tomten av kommunen i 1989/90.

Bystyret ønsket at fordelen ved en rimelig tomt skulle komme fremtidige kjøpere til gode, og stilte vilkår om at DEB (ikke kjøperne) skulle innarbeide klausuler om forkjøpsrett og prisregulering i prosjektets vedtekter. Subsidieelementet utgjorde cirka 25.000 kroner per leilighet, rundt tre prosent av leilighetsprisen.

DEB overførte imidlertid prosjektet til Montana Eiendom AS, som sto for utbyggingen, ikke DEB, som Myksvoll hevder. Montana Eiendom AS solgte leilighetene med milliongevinst, ikke til kostpris som forutsatt, og en gunstig tomtepris kom ikke kjøperne til gode.

Myksvoll skriver at «bustadane skulle gå til medlemmer i foreininga». Kun ni av de 62 leilighetene ble solgt til medlemmer i DEB, de øvrige ble solgt på det åpne markedet.

Allerede i 1991 meldte Byskriveren at klausuler om forkjøpsrett og prisregulering ville bli nektet tinglyst, med grunnlag i eierseksjonslovens ufravikelige forbud.

Tinglysingsproblemet ble i stedet «løst» ved å legge de ulovlige klausulene inn i vedtektene for DEB, som kommunen godkjente til tross for kunnskap om tinglysningsnekten.

Det er derfor feil når Myksvoll hevder saken handler om «ein lås dei sjølv sette seg i». Kjøperne påtok seg ingen forpliktelser overfor kommunen.

Myksvoll skriver at beboerne nå kan «selje med stor forteneste, i strid med intensjonen til bygget.» Dette er feil. Beboerne får ingen annen fordel enn den boligverdi alle andre eiere får.

Å følge en intensjon om å gi en fordel på tre prosent videre, er noe helt annet enn å avgi 100 prosent av opparbeidet boligformue.

Myksvoll hevder at «no er det blitt umogeleg for andre medlemmer av foreininga å kjøpe seg inn med dei vilkåra dei har blitt førespegla».

Medlemmene er ikke forespeilet noe annet enn at DEB skulle bygge boliger, men Montana Terrasse ble DEBs første og siste prosjekt. Det finnes få medlemmer fra tiden for oppføringen av Montana, og de som har slik ansiennitet, har takket nei til tilbud om å overta leiligheter.

Før vedtektsendringen i 2012 innhentet sameiet og DEB en juridisk betenkning fra landets fremste ekspertise, som konkluderte med at klausulene om forkjøpsrett og prisregulering var ulovlige.

Opprydningen i vedtektene førte til at seksjonseierne rett før jul i 2013 ble møtt med trusler fra kommunen om utkastelse. Eierne ble bedt om å frasi seg råderett over egen leilighet til fordel for kommunen. Som dommen viser, var kravet uhjemlet.

De fleste seksjonseierne har blitt boende på Montana uten å selge. De har ikke gjort noe galt. De har vunnet frem med at kommunen forsøkte å omgå loven, bak ryggen på uvitende kjøpere.

I stedet for å ta imot seksjonseiernes tilbud om løsninger, har kommunen brukt store ressurser i et forsøk på å knekke seksjonseierne i rettsapparatet. Denne urettferdigheten satte Høyesterett heldigvis en stopper for før jul.