Jeg tenkte aldri at jeg var fattig

Men når jeg ser tilbake på barndommen min, forstår jeg at vi var det.

Publisert Publisert

MULIGHETER: Vi må aldri ta for gitt den sosiale mobiliteten som finnes i det norske samfunnet, skriver byråd Lubna Jaffery. Foto: Bård Bøe

Debattinnlegg

  • Lubna Jaffery
    Byråd for arbeid, sosial og bolig (Ap)

Jeg har lenge trodd at jeg hadde en vanlig oppvekst.

Jeg visste det ikke da jeg var barn, men som voksen forstår jeg at jeg vokste opp i en fattig familie. I en familie med vedvarende lav inntekt, slik SSB ville ha beskrevet det.

Min far kom til Norge i 1971, sommeren da «alle pakistanerne kom». Familien i Pakistan hadde på ingen måte overfloden vi har i Norge. Han vokste opp uten sko og måtte gå mange kilometer barføtt på en støvete og steinete vei til og fra skolen hver eneste dag. Han kom til Norge med et ønske om å skape seg et bedre liv. Selv er jeg bergenser, oppvokst på Flaktveit.

Les også

Hver uke leverer Ellen gratis mat til fattige i Bergen. Etterspørselen er enorm.

Det er en rekke hendelser og opplevelser i min barndom som i dag gjør meg i stand til å forstå at det handlet om fattigdom.

Jeg hadde en kort karriere som korpsmusikant i Li skoles musikkorps. Jeg gikk på notekurs, og ble aspirant. Når du ble aspirant, fikk du instrument og uniform. Eller du fikk ikke uniformen, du måtte betale for den. Da regningen for uniformen kom, sa min mor at vi ikke hadde råd til å betale. Hun visste ikke at vi skulle ha uniform, og dermed var det ikke penger til dette.

Jeg husker fremdeles at jeg skammet meg og var redd for at de skulle oppdage at min mor ikke hadde betalt regningen og at jeg måtte slutte i korpset. Jeg gruet meg til dagen uniformen skulle deles ut. Alle ble ropt opp, en etter en hentet de fine plaggene. Til min store overraskelse ble også jeg ropt opp.

Seinere i livet har jeg snakket med andre i korpsbevegelsen som har forklart at ledelsen i korpset sikkert forsto, og at de bare ga meg uniformen. Jeg vet at frivilligheten ofte strekker seg langt for å inkludere, men jeg visste ikke før jeg ble voksen at jeg var en av dem som ble inkludert.

Min sport ble taekwondo. Jeg trente i Bergen Nord Taekwondo klubb. Jeg fikk mange venner der og lærte enormt mye. Bankgiroen med kontingent ble sendt med oss hjem, og jeg måtte be foreldrene mine om å betale denne, men den ble bare liggende.

Trenerne mine forsto dette, jeg tror ikke vi var de eneste som ikke hadde penger til kontingent. Etter hvert tilbød Terje Askeland, som var leder i klubben, meg jobb som instruktør for de minste barna. Slik betalte jeg kontingenten min gjennom dugnad i flere år.

OPPVEKST: Lubna og far hjemme på terrassen. Foto: Privat

Les også

Les hvorfor BT har startet serien «Historier om fattigdom»

I dag har vi et aktivitetskort i Bergen kommune, målet er at dette skal utvides. Det har vært debatt om innretningen, om det skaper mindre forskjeller eller større stigma. Jeg vet bare at hadde et slikt kort eksistert da jeg var liten så hadde jeg hatt uendelig flere muligheter.

Første gang jeg var på kino var jeg 14 år. Jeg ble invitert med av en annen venninne som hadde bursdag og hun fikk ta med seg tre andre jenter i klassen. Det var en stor opplevelse. Vi så filmen «Benny and Joon» med Johnny Depp i hovedrollen, jeg var i himmelen.

Selv om vi hadde lite penger, har jeg flere gode barndomsminner. Mamma og pappa sparte alltid til 17. mai. Det var en viktig dag i vårt hjem, og den skulle feires! Vi fikk alltid dra på tivoli, og jeg fikk alltid en godterismokk som var klissete og ekkel, og enormt dekadent på samme tid. Fremdeles elsker jeg 17. mai. Det er en av de beste dagene i året.

Vi hadde alltid tak over hodet. Vi hadde alltid mat. Selv om jeg husker en gang vi var på sosialkontoret, for å få ut noe som jeg husker som matkuponger. Vi fikk med oss et ark, som gjorde at vi kunne handle i en bestemt butikk. Foreldrene mine gjorde det som de fleste foreldre i deres situasjon gjør, å beskytte sine barn fra uro og angst.

Les også

I denne bydelen lever folk lengst

Jeg hadde alltid klær, men de var alltid kjøpt på Spar Kjøp. Mamma jobbet der, og jeg tror hun fikk rabatt i tillegg til at det meste var rimeligere der enn i andre butikker. Da jeg mottok vitnemålet mitt i 9. klasse, hadde jeg på meg en skjorte med blondekrage fra Spar Kjøp. Det var ikke førstevalget mitt, for å si det sånn, og jeg husker at jeg kranglet med min mor og jeg gråt over at jeg ikke fikk noe fint og nytt fra en annen butikk.

Jeg lurer på om det er verre å ha lite penger i dag. Forskjellene er større mellom de som har minst og de som har mest. Jeg opplever at det er verre å si at du ikke har penger til noe. Nettopp fordi så mange i Norge har råd til alt. Jeg tror ikke at mine historier fra 1980–90 tallet er så veldig unike.

To ganger i oppveksten min dro vi tilbake til Pakistan. Jeg vet at foreldrene mine sparte i flere år for å få råd til det. Et av mine sterkeste minner er fra turen da jeg var ni år gammel. Da innså jeg at verden var delt i to. At noen hadde mye og at andre hadde ingenting. Vi var i byen Lahore og besøkte et sted som heter Data Darbar, dette er en helligdom innenfor sufismen i Islam.

Dette stedet er et av de få stedene mennesker møtes på tvers av inntekt i Lahore. Rik og fattig ber side om side. Mange av dem som kommer og ber deler ut penger til de som trenger hjelp. På slutten av besøket vårt i Data Darbar tok faren min ut en svær seddelrull med pakistanske rupi, og begynte å dele de ut til de fattige.

Les også

– Jeg pantet flasker for å få råd til min sønns bursdag

Å gi til de som trenger mer enn deg er en viktig dyd i de fleste religioner. Menneskene som flokket seg rundt oss, hadde svært lite, mange av dem var tydelig syk og hadde veldig tøffe liv. I løpet av oppholdet så jeg gatebarn som sov ute alene, familier som tigget, og spedalske som ingen ville røre.

I Pakistan var min far rik, og det var en forventning hos dem som ble igjen at han hadde skapt seg et godt liv. Og det gjorde han, men likevel så var det tungt å skape seg et liv som innvandrer et nytt land der han alltid sto bakerst i jobbkøen.

De universelle godene og velferdsstaten har gitt meg uante muligheter. Et skolevesen med lærere som så meg, og som dyrket mine styrker. Jeg er evig takknemlig for alle menneskene som har løftet meg på min vei, slik at jeg fikk muligheten til å være byråd i verdens beste by.

Vi må aldri undervurdere og ta for gitt den sosiale mobiliteten som finnes i det norske samfunnet. Da jeg hilste på mine nye medarbeidere i byrådsavdelingen for arbeid, sosial og bolig, sa jeg at det ikke var en selvfølge at jeg skulle stå der som byråd. Og den muligheten jeg har fått er fantastisk, mitt håp er vi kan skape slike muligheter for mange andre.

Publisert
  1. «Unik og autentisk»

  2. Monika sto frem med sin egen historie om fattigdom. Torsdag fikk hun pris.

  3. Professor: – Dette er det beste tiltaket mot fattigdom

  4. – Økt oljerikdom har gitt større forskjeller

  5. – Heile bygda stilte opp for å hjelpe

  6. – Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann.

Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. – Ingen vet at jeg er fattig

  2. – Jeg havnet på krisesenter med barnet mitt på armen

  3. Fattigdommen i Bergen øker. – Den sosiale ulikheten er ekstremt stor.

  4. – Jeg flyttet over, før vi flyttet tilbake. Det var best her.

BT anbefaler

Ørjan får 257 kroner ekstra for å dele arbeids­dagen i to. – Mange spør hvordan jeg orker.

Bussjåfør Ørjan Aasheim sier alltid ja hvis han blir spurt om ekstra vakter. Han trenger pengene.

LES SAKEN
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Historier om fattigdom
  2. Pakistan
  3. Barn
  4. Taekwondo
  5. Bergen