Å hoppe etter Lundby

Idrettsnasjonen Norge er langt fra så likestilt som man liker å tro.

Publisert Publisert

Med OL- og VM-gull og triumf i verdenscupen sammenlagt, er Maren Lundby et solid forbilde for unge skihoppere. Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Sofie Marhaug, gruppeleder Rødt Bergen, Camilla Lexander, kvinnepolitisk ansvarlig Rødt Bergen, Maiken Andreassen, feminist og medlem Rødt Bergen, Mailiss Solheim, leder Rødt Bergen

Denne helgen er det 8. mars – en dag for både kamp og feiring. Nytt av året er at jentene og kvinnene i Bergen Ishockey stiller med egen parole.

En parole som krever at også de skal få lov til å takle i denne idretten. For det får de nemlig ikke lov til. Til tross for stadige henvendelser og press fra hockeykvinnene, sier Hockeyforbundet fremdeles nei.

Fordi de er redd en innføring av taklinger vil skade rekrutteringsgrunnlaget – at færre kvinner vil søke seg til idretten om taklinger blir lov.

Burde ikke heller forbundet være redd for at det er nettopp dette forbudet som gjør ishockey mindre attraktivt for jenter, når disse selv etterspør endringer i regelverket?

Tenk, gutter får lov å takle i ishockey fra de er 12 år gamle. Kvinner får aldri lov, med mindre de spiller på et gutte-/herrelag. Da er det ok.

Det er lett å tro at idrett er en arena fritatt for politiske ideer og overbevisninger. Idretten er pur, ren og hellig: Den trenger ikke bli besudlet av de vanskelige ideelle og moralske spørsmålene som opptar mye av det offentlige ordskiftet.

Les også

Like regler på isen, takk!

Mange mener fortsatt at Bjørn Wirkola er den største skihopperen nasjonen vår har hatt. Dersom man opererer med en slik oppfatning, er det lett å forstå hvorfor deler av Idretts-Norge på så mange måter virker som den siste bastion av en forhistorisk samfunnsorden.

I denne hedrer man fortsatt idealene fra andre verdenskrig, der nasjonen skal representeres av de «raske og sterke menn».

I realiteten er idrettsnasjonen Norge anno 2020 ikke i nærheten av å oppnå den kjønnslikestillingen man tror man er i besittelse av. Langt derifra. Vi krever endring!

Idretts-Norge må slutte å smykke seg med de store ordene og begynne å handle. Bare slik viser vi respekt for den dedikasjonen, innsatsen og idrettsgleden som alle våre kvinnelige idrettsutøvere, trenere og støtteapparat utøver hver eneste dag.

Det er på tide å anerkjenne at kvinnelige aktører har krav på å bli behandlet på lik linje med sine mannlige kollegaer. I alle idretter.

Kvinnelige skihoppere må bli vurdert på samme grunnlag som de mannlige, og få konkurrere i stor bakke i VM og OL. Tror vi fremdeles at kvinnekroppen er så mye skjørere enn den mannlige? Tror vi at færre kvinner vil starte med skihopp, om de får konkurrere på lik linje med menn? Det tror ikke vi.

Jenter trenger kvinnelige forbilder, og det har vi i Norge – og etter Maren Lundby sine enorme prestasjoner de siste årene, har vi faktisk sett en økning blant jenter og kvinner som vil starte med skihopp.

Ada Hegerberg ble i 2018 kåret til verdens beste fotballspiller. Her feirer hun scoring i Champions League-finalen i 2019. Foto: Bernadett Szabo / Reuters / NTB scanpix

Man må unngå at lag fra Toppserien for kvinner blir stående uten garderobe under kamp og må skifte på gangen, fordi et gutter 15-lag anses som viktigere.

Når man omsider klarer å anerkjenne en kvinnelig fotballspiller med den gjeve individuelle prisen Gullballen, så kan man ikke umiddelbart devaluere hennes prestasjon med å be henne «twerke» på scenen under mottakelsen.

Når man trodde lønnsgapet mellom herre- og kvinnefotball gikk riktig vei, da herrelandslaget gikk med på å gå ned i lønn for at kvinnene kunne gå opp, så er det mange steg tilbake når bonusstørrelsen fremdeles går markant i mannens favør.

Og når man omsider får inn dyktige, godt forberedte og grundige kvinnelige eksperter i fotballsendinger, som Lise Klaveness, Alex Scott og Eni Aluko, da bør de roses og ikke hetses.

TV 2 begynte i 2020 å sende kamper med Solveig Gulbrandsen som sannsynligvis verdens første kvinnelig ekspertkommentator for Premier League.

Kan dette være starten på at kvinner og fotball blir et like naturlig begrepspar som menn og fotball? Norge ruver stadig på en tilsynelatende fin 2. plass på likestillingstoppen, mens Storbritannia ligger på 15. plass.

Likevel er det britene som har opplevd rekorder i seertall på kvinnebasert idrett etter fjorårets Fotball VM. Norge har tradisjonelt vært en stor nasjon for kvinnefotball.

Etter VM fikk vi publikumsrekord på treningslandskamp mellom Norge og England på Brann Stadion. Men denne trenden har vi ikke klart å overføre til klubbfotballen.

Dette skjer samtidig som mange av de store spillerne både på engelske og andre europeiske storlag nettopp er fra Norge. Vi henger med andre ord ikke med i likestillingsutviklingen på dette feltet.

Menn har alltid vært forbundet med idrett. Kvinner har historisk sett måttet kjempe for sin anerkjennelse også utenom det rent sportslige. Hver seier for anerkjennelse er banebrytende.

Fremdeles bruker vi begrepet «å hoppe etter Wirkola». Rent personlig foretrekker vi å bruke frasen «å hoppe etter Lundby».

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg