Til englene som hjalp meg

Dere er med på å redde liv, dere er med på å gjøre en forskjell.

Debattinnlegg

Maria Solås
Stord

ENGLER: Jeg kunne skrevet 100 sider om alt som har vært vondt i psykiatrien, men i dag vil jeg fortelle om englene som hjalp meg, skriver Maria Solås. Anita-Elisabeth Bjørklund

Da jeg var 11 år gammel, ble livet mitt forandret. Jeg begynte å få reaksjoner på mobbing jeg ble utsatt for tidlig på barneskolen, og utviklet anoreksi. De neste fire årene gikk med til å holde dette skjult for alle, og da det kom frem i lyset, var jeg 15 år.

Jeg ble viklet inn i psykiatrien og fikk dessverre ikke den hjelpen jeg trengte. På dette tidspunktet var jeg blitt så syk at den ene diagnosen fulgte den andre. Ingen visste hva de skulle gjøre. Ingen klarte å hjelpe meg.

I dag er jeg 23 år gammel og har brukt de siste ni årene av mitt liv på behandling. Jeg har vært for syk til å gå på skole og for syk til å jobbe. All min energi har gått til å prøve å løsne opp i hva som egentlig gikk galt, hvorfor jeg ble så syk? Jeg har vært innlagt mange år på lukket avdeling, og vært inn og ut av ulike akuttavdelinger.

Jeg kunne skrevet 100 sider om alt som har vært vondt i psykiatrien, om tvangen, om traumene, men i dag vil jeg skrive om dem som har reddet meg. Englene som hjalp meg.

For oppi all elendigheten, så finnes det engler. Det er de som stryker meg over hånden og sier at det er trygt å sove nå. Som holder meg inntil seg, når angstanfallene river og sliter i kroppen min. Det er de som trygger, som ikke går fra meg hjemme, selv om det er en time siden de skulle hatt pause.

Det er de som møter meg der jeg er, som kanskje sitter på gulvet med meg i en time, fordi alle andre plasser er utrygge. De som fysisk stenger døren inn til rommet mitt, for å stenge ute synshallusinasjonene mine, og tar meg med ut derfra.

Les også

Skribentens forrige innlegg: «Å godta at du må «snylte» på staten, kanskje resten av livet, er vondt og sårt»

Les også

Sjukepleiar: Kva er verdien av ei hand å halde i?

Det er behandleren min, som har stått støtt med meg nå i flere år, og som kjemper på mitt lag og ikke gir meg opp. Det er fastlegen min, som har stått på min side, vært forbanna på systemet sammen med meg, som ga meg timer ukentlig, bare så jeg skulle få snakke med noen.

Jeg har møtt mennesker som har jobbet mange timer overtid, flere ganger, fordi jeg har trengt noen der akkurat da.

Min lengste innleggelse varte i fire år, og der var det mennesker som hver dag fortalte meg hvor verdifull jeg var, og at de var glade i meg. Det var den ene primærkontakten min som jeg både kunne krangle, le og gråte sammen med, og som fortalte meg, når jeg var i mitt dypeste mørke, at hun aldri hadde kommet over det om jeg hadde lyktes i å dø.

Her jeg bor nå gjør de alt i sin makt for at jeg skal ha det best mulig. De gir meg omsorg, tid og mulighet til å være hele meg. Jeg lever på grunn av disse personene. Jeg lever fordi det var noen som tok seg den ekstra tiden, som var så uprofesjonelle (eller profesjonelle?) at de kunne fortelle meg at de var glade i meg, og hvor mye jeg betydde for dem.

Så til dere som har vært der for meg, til dere som er der for andre som trenger en hånd og holde i: Takk. Dere er med på å redde liv, dere er med på å gjøre en forskjell.