Vi ville gjøre det beste ut av en vond dag

Jeg gledet meg til å vise mamma England. Men da jeg møtte henne, smilte hun matt.

«Den dagen gråt vi sammen, så pakket vi bilen og reiste til Stonehenge», skriver Linn Schulze Tommelstad om dagen da moren fikk en tung beskjed fra legen.
  • Linn Schulze Tommelstad
    Oslo
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi ser glade ut på bildet fra Stonehenge, men i virkeligheten hadde vi tatt turen for å gjøre det beste ut av en vond dag.

Det var noen måneder i forveien, i stuen til foreldrene mine, at jeg først merket at det var noe rart med henne. Vi delte nyheten om at de skulle bli besteforeldre, og responsen var nesten litt lunken. Mamma er vanligvis entusiastisk, og heller ikke den som klager over smerter.

Hadde smertetoleransen vært lavere, ville hun nok fått hjelp før. Ifølge henne hadde hun bare litt vondt i ryggen etter et fall på ski. Moren min er ikke av den stillesittende sorten, hun og bikkjene er på lange turer i skog og fjell hver dag.

Av og til ville hun ut og se verden, og da var jeg gjerne den personen hun ville ha med. Ofte var det Ville Vesten som skulle oppleves, helst til hest. Nå gledet jeg meg til å vise henne England, kanskje også fra hesteryggen.

Da jeg så mamma på flyplassen, skjønte jeg ikke hvordan hun hadde klart å reise. Et matt smil, men så måtte hun straks finne et sted å legge seg ned litt.

Fastlegens ordre var å ta Paracet og å gå mye, men hun måtte legge seg ned overalt. Det beste var å kjøre. Vi tok en tur til Wales, og den dagen måtte hun bare gå fra parkeringsplassen til en walisisk pub, noe hun klarte.

Hun ble verre, og vi skjønte at hun måtte få hjelp. Etter et halvt døgn på Charing Cross legevakt (noe som bare resulterte i mer vondt i ryggen), ble hun sendt hjem med en flaske morfin.

Mamma var nå så dårlig at hun ikke kunne reise hjem til Norge. Etter noen dager reiste vi til en annen legevakt, litt i utkanten av London. Heldigvis. Her ble hun raskt sendt til MR, noe hun var veldig redd for. Da hun var inne i maskinen, hørte hun en vennlig norsk stemme som sa at «det går bra». Etter dette var ikke mamma nervøs, i motsetning til meg.

«Omtrent da jeg skulle føde i London, hadde mamma de tøffeste ukene i sitt liv», skriver Linn Schulze Tommelstad.

De fant flere brudd i ryggen, og plutselig fikk hun ikke lov å røre seg. Det var stor fare for å bli lam.

Vi fikk kreftsykepleier, men ingen diagnose. En brosjyre for pårørende til kreftpasienter, ble feid bort flere ganger. Mamma hadde jo ikke kreft. En dag ba jeg sykepleieren tulle litt med oss i stedet. Det var vanskelig å ikke bryte sammen. Hun var dessverre ikke morsom, sa hun.

Mamma ble sendt hjem fra sykehuset. Ryggen var nå stabil med skinne. Vi ventet på prøvesvar. Det hadde gått over tre uker.

«Myelomene.» Legen fikk det til å høres positivt ut. Det fantes medisiner, man kunne gjøre ting. Det var ikke før jeg googlet at jeg skjønte det var kreft. Beinmargskreft for å være spesifikk. Den dagen gråt vi sammen, så pakket vi bilen og reiste til Stonehenge.

Omtrent da jeg skulle føde i London, hadde mamma de tøffeste ukene i sitt liv hjemme i Norge. På det verste skrev hun ned hvem som skulle ha hundene om hun ble borte. Vi bestilte nødpass til sønnen vår.

Beinmargstransplantasjonen var vellykket, og noen dager før jul vandret vi inn på Ahus. Endelig fikk hun holde barnebarnet for første gang. «Vi skal nok bli gode venner du og jeg, bare du liker hunder», sa hun spøkefullt.

Og jeg skjønte endelig at stemmen i MR-maskinen hadde hatt rett.

Publisert: