Til deg som mobbet meg

Jeg ble mobbet gjennom hele skolegangen. I dag tenker jeg at mobbere strever med noe som ikke fanges opp.

«Det var først på barneskolen jeg virkelig oppdaget at jeg var annerledes», skriver Victoria Johansen. Hun er født med et sjeldent syndrom og skriver om livet sitt på bloggen victoriajohansen.blogg.no.
  • Victoria Johansen
    Blogger
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Selv hadde jeg en god barndom og stortrivdes i barnehagen. Alt var fint helt til jeg begynte på skolen. Jeg er født annerledes, med en svært sjelden funksjonshemning (Rothmund-Thomson syndrom).

Men det var først på barneskolen jeg virkelig oppdaget at jeg var annerledes. En elev uttrykte avsky for meg ved å si at jeg var kvalmende å se på, og at han ikke ønsket å ha meg i nærheten. Dette ble starten på flere kommentarer i årene fremover.

Les også

Samme innsender: «Det er ensomt å være annerledes»

Mobbingen fortsatte på ungdomsskolen og senere i videregående. Jeg opplevde utestenging, baksnakking og avvisning i form av kroppsspråk og ord. Men mobbingen foregikk ganske skjult og ble dermed aldri tatt helt på alvor av skolen.

Til mobberen vil jeg si at jeg er lei meg for at du tror at ved å utagere, så beskytter du deg selv. Det er vondt å ikke bli møtt med sine behov, det er kanskje grunnen til at du ble som du ble. Vi vet alle hvor redde man kan være for å vise sin sårbarhet og sitt sanne jeg.

«Jeg kjenner en dyp medfølelse for deg», skriver Victoria Johansen til mobberen.

Jeg er lei meg for at det var meg som ble utpekt som den svakeste i dine øyne. Men heldigvis for deg er jeg et tilgivende menneske. Selv om mobbingen har preget veien min, og selv om jeg nok aldri vil klare å glemme ord som ble sagt eller handlinger som ble gjort, og selv om mobbing ikke kan unnskyldes, så forstår jeg nå at det skjer mye i deg også.

Jeg er lei meg for at du må kompensere for din indre usikkerhet, jeg er lei meg for at du strever med noe som ikke blir fanget opp. Og for at du ikke har lært det viktigste av alt: empati, medfølelse og respekt for andre mennesker.

Kanskje ønsket du bare å bli sett, kanskje ble du ikke forstått. Vi vet ikke alltid hvordan vi skal håndtere det som er vanskelig. Og jeg vet hvor lett det kan være å la det gå utover andre.

Kanskje manglet du varme og omsorg når du innerst inne følte deg både liten og svak. Så trodde du at å såre andre og utøve makt ville gi deg tilfredsstillelse.

Jeg tror det tryggeste for deg har vært å gjemme deg bak dine egne følelser og tanker, det må ha vært veldig ensomt for deg. Jeg kjenner en dyp medfølelse med deg, samtidig som jeg nå vet hvordan jeg kan beskytte meg selv fra deg.

Men dessverre er det mange andre som ikke klarer det, og det er jeg også veldig lei meg for.

Jeg håper for deg at du en dag vil møte deg selv og andre med respekt, at du lærer deg å vise ømhet og medfølelse ovenfor deg selv, men også andre.

For jeg hører og ser gjennom dine ord og handlinger at du ikke har det bra.

Publisert