Et byråkratisk mareritt

DEBATT: Det er utrolig at de byråkratiske irrganger og labyrinter skal kunne være så utmattende at en til slutt gir opp.

FRUSTRERENDE: På huset nær Nordåsvatnet har vi søkt om å få sette opp en altan på 20m2. Den vil ikke sjenere et menneske, men etter snart to år og mange tusen kroner er prosessen ennå ikke i mål, skriver innsenderne. Dette er et arkivfoto av Atle Dyregrov.

Vegar Valde
  • Kari Dyregrov
  • Atle

I 1940-årene oppførte Atles far en enebolig nært Nordåsvatnet. Den ligger pent til uten naboer foran oss, med nøstetomter langs vannet som omgir tomten i nedkant. Her har vi bodd siden vi overtok huset i 1977. Det har en stor, åpen plass som strekker seg ut foran huset med et lite utbygg på søyler som går litt ut på plassen. Her søkte vi i 2012 om å få sette opp en altan på 20 kvadratmeter.

Den vil ikke sjenere et menneske, men kan ses fra sjøsiden. Ingen av våre nære naboer vil se den, og den var ikke planlagt lenger ut enn det utbygg som finnes. Plassen under strekker seg langt utenfor dette tilbygget.

Om en kommunal representant hadde tatt huset og stedet der altanen skulle oppføres i øyesyn, ville de med én gang sett at dette ikke er i konflikt med eller sjenerer noen, og ikke innebærer noen vesentlig endring av huset som det er og ikke er til sjenanse for noen. Altanen ville være mindre enn de fleste brygger, flytebrygger og lignende som er oppført helt nede ved sjøen på diverse nøstetomter ved Nordåsvatnet.

Forventet godkjenning

Fordi vi ikke ønsket å ta oss til rette på noen måte, tok vi kontakt med et arkitektfirma som kjenner fremgangsmåte for søknader om slike konstruksjoner slik at vi ikke skulle få problemer med oppføringen. Det kostet oss ca. 25.000 kroner som utgjør en relativt stor prosentdel av anbudet på selve oppføringen. Vi forventet, og har fått beskjed om, at firmaet gikk frem på vanlig måte og ikke forventet noen vansker med godkjennelse av dette.

Snart to år etter, og mange tusen kroner fattigere, har vi fått beskjed om at prosessen eventuelt må starte på nytt, eller vi må betale nærmere 20.000 kroner til for å få saken behandlet på nytt. Turen frem til der vi nå er, har vært fylt først av forundring over de byråkratiske irrganger, så forundring over hvor irrasjonell og firkantet det går an å være i det kommunale apparatet, og nå resignasjon.

Livet er for kort

Vi er ikke lengre yngre mennesker, og tanken på å bruke nye to år og mange kroner på dette som er blitt et byråkratisk mareritt, orker vi ikke. Livet er for kort, og de årene vi kan nyte denne altanen skrumper inn. Vi gir opp, men ønsker å formidle dumskapen, slik at andre er advart og kanskje slik at noen tar affære så andre kan unngå samme situasjon. Kanskje et enkelt besøk med besiktigelse kunne benyttes en annen gang — noe vi oppfordret kommunen til, uten at de engang besvarte anmodningen.

Vi gir opp, men ønsker å formidle dumskapen slik at andre kan unngå samme situasjon

Bare for å illustrere dumskapen: Ett av forholdene som stoppet prosessen på et tidspunkt, var at vi ikke hadde fått underskrift av alle naboene. Tro det eller ei, så var underskriften som manglet vår egen. Vi, som de andre som bor inntil nøstetomtene langs vannet, eier en nøstetomt. Vår søknad var mangelfull fordi vi ikke hadde levert nabovarsel til oss selv!

Byråkratiske labyrinter

Vi har benyttet folk med lang erfaring fra byggesaker som konsulenter, og alle rister på hodet av dette. Det hjelper så lite når kommunen kan pålegge oss utgifter på nærmere 50.000 kroner for at vi skal få oppført en enkel altan.

Det er utrolig for oss at ting skal gjøres så vanskelig, at en skal bruke så mye energi, og at de byråkratiske irrganger eller labyrinter skal kunne være så utmattende at en til slutt gir opp. Vi vet ikke om de byråkrater som har hatt befatning med saken har fått det som de ville, de har i alle fall ødelagt vår tro på et effektivt og rettferdig byråkrati i byggesaker.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg