Som pasient på psykiatrisk avdeling på Haukeland opplevde jeg å bli behandlet både med respekt og mangel på respekt. Noen snakket nedlatende til meg da jeg skulle hjem på permisjon. Noen behandlere sa at jeg måtte slite med min diagnose resten av livet. Andre ga meg håp om å bli frisk. Noen prøvde å finne ord til hjelp, men såret i stedet med å si at dette går bra så lenge du bare tar deg sammen.

Solveig Bartun Rob

En annen satte seg ned med meg og holdt hånden min, satt der uten ord og sa bare: «Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.» Men han satt der og var til stede, og det hjalp. Jeg hadde mistet mange jeg var glad i og opplevd kriser i livet. Satt på gulvet og gråt. Denne pleieren satte seg ned på gulvet med meg. Var et virkelig medmenneske.Når du som hjelper ikke vet hva du skal si, så er det akkurat det du skal si. Når du prøver å gjøre deg bedre enn du er, blir du gjerne verre enn du trenger å være.

Hvordan hjelpe mennesker som sliter med angst og depresjon? For barn hjelper av og til omvendt psykologi, og det hjelper faktisk av og til på voksne og. Da en sykepleier sa til meg: «Dette er noe mange må slite med livet ut», fikk jeg lyst til å bevise det motsatte. En annen sa at jeg trolig ikke ville klare å jobbe igjen, og jeg fikk en trang til å motbevise det også. Er dette riktig måte å behandle syke mennesker på? Kall det gjerne omvendt psykologi, men jeg kaller det å frata meg håp.

Les vinnerteksten i BTs skrivekonkurranse "Historier fra Haukeland" her:

Jeg har motbevist begge disse tingene. Jeg er frisk, og jeg er i jobb. Alle mennesker trenger håp og at noen tror på en og sier at ting vil bli bedre. Håp omdannes ofte til energi.

For meg har den beste medisin vært behandlere som er gode medmennesker, som lytter og ser meg, og som har gitt meg håp. Mennesker som selv har fortalt meg at de har hatt vanskelige perioder i livet, som tør vise svake sider. Det har vært til stor hjelp for meg. For hvem vil vel åpne seg for vellykkede, perfekte mennesker?

Det som har gjort sterkt inntrykk på meg, er behandlere som har gått litt utover det som var forventet av dem. Jeg var en av de siste pasientene på psykiatrisk avdeling på Haukeland før bygget ble revet. Jeg fikk også ECT (elektrosjokkbehandling). ECT er en behandlingsform som skremmer mange, også meg. På Haukeland fikk jeg 14 slike behandlinger. Under første behandling var jeg redd, og sykepleieren som fulgte meg, satt ved sengen min og lovet å sitte der når jeg våknet av narkosen. Det første jeg så da jeg våknet, var ham. Han holdt løftet han ga meg, og satt der. Han var der for meg. Det betydde så mye.

Les teksten som kom på andreplass i BTs skrivekonkurranse "Historier fra Haukeland:

En annen fulgte meg på trening hjemme på Askøy mens jeg var innlagt. Det var ikke med i behandlingsopplegget, men hun mente det ville gjøre meg godt. Andre brukte mye tid på samtaler og oppmuntring.

I helsevesenet trenger vi omsorgsmennesker, mennesker som ser den enkelte, som lytter og som bryr seg. Empati er en svært virksom medisin, som heller ikke har noen bivirkninger.

Nå jobber jeg selv som erfaringskonsulent på Kronstad DPS, en psykiatrisk institusjon under Haukeland universitetssykehus. Jeg deler av egne erfaringer fra mine sykdomsperioder, og jeg ønsker å gi håp. Håp om at det går an å bli bedre. Jeg ønsker å være et medmenneske.

Flere av mine tidligere behandlere er nå blitt mine kollegaer. En av dem var min primærkontakt da jeg var pasient. Hun var så sta. Sto ved sengen min og sa at hun ikke kom til å gå før jeg sto opp. Jeg slet veldig med å komme meg opp om morgenen, men hun hjalp meg. Hun fikk noen sure bemerkninger, og jeg ville bare gi opp. Jeg var full i angst, men hun sa at hun nektet å gi meg opp. Hun sa hun så potensial i meg.

Les teksten som kom på tredjeplass i BTs skrivekonkurranse "Hisotier fra Haukeland:

Nå deler vi våre erfaringer sammen. Når pasienter sier: «Du kan ikke ha vært like dårlig som meg», så kan kollegaen min bekrefte at jeg var så dårlig, men er blitt frisk. Det er troverdig og det gir håp.

Håp er vesentlig for bedring. Noen behandlere virker redde for å gi håp fordi de forveksler det med garantier. Det er forskjell på å si: «Jeg VET du blir frisk», og «Jeg vet du KAN bli frisk». Som behandlere er det viktig at vi har tro på våre pasienter, og at vi viser med hele oss at «jeg har tro på DEG» og «Det er håp også for deg».

Søren Kierkegaard sier: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Det er hemmeligheten i all hjelpekunst!». Finne ham der hvor han er, og møte ham der hvor han er. Det er ikke alltid de store ordene som skal til. Innlevelsesevne og kjærlighet til mennesker er viktig.

Vi er alle likeverdige. Knut Hamsun sier: «Det er vanskelig å forstå seg på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle fra å bli gjennomskuet.» La oss ikke ha fordommer og være nedlatende. La oss ikke være så opptatt av å forstå oss på andre og gjette oss til hva de trenger. La oss heller sette oss ned med den enkelte pasient og lytte, og være til stede for dem som trenger oss. Behandle våre pasienter akkurat slik vi selv vil bli behandlet.

//

Bergens Tidende inviterte til skrivekonkurranse for nåværende og tidligere pasienter, pårørende og ansatte ved Haukeland Universitetsjukehus. Vi har fått svært mange bidrag. Nå har vi i debattredaksjonen samlet noen av de beste innleggene for deg.

Les de beste tekstene fra Haukeland her.

Vi vil trykke nye historier fra Haukeland gjennom juli, men vi vil også ha andre bidrag. Vi vil gjerne ha din historie, om et tema eller en hendelse som engasjerer deg. Er du usikker på hvordan du skal gå frem? Les våreskrivetips her.

Du kan også lese om vår kåring avårets debattant her.