Det vakre bygdedyret

Sogndal var ikke noe for «sånne som meg», her var de konservative. Bygdedyret kom til å kvele meg, men slik ble det ikke.

Publisert Publisert

HOLDE HENDER: Her trenger ikke to gutter å holde hender i mer enn et kvarter før hele bygden vet det, og når folk har fått sladret ferdig er det ikke gøy lengre, skriver Karoline Skarstein. Foto: Silje Takle

Debattinnlegg

  • Karoline Skarstein
    Sosiologistudent, Høgskulen på Vestlandet

I Sogndal ser ingen rart på deg om du gauler «Ha en god helg og hils Marta» til bussjåføren i det du går av bussen. Her er det helt greit å stoppe opp og lage kø i kassen fordi du bare må fortelle ekspeditøren om det fine føret oppover til et eller annet fjell i nærheten.

Her er det to ting du ikke får lov til å tulle med. Det er Sogndal Fotball og Lerum, da risikerer du forvisning. Rema er svært upopulære for tiden på grunn av en viss konflikt med sistnevnte, og jeg har fått kjeft mer enn én gang for å handle hos de blåkledde.

Les også

13 tips til deg som ønsker å gi ungen din lav selvfølelse

Skal du ut en fredagskveld, har du ikke særlig mange steder å velge mellom. Det gjør det også veldig enkelt å bli enig i vennegjengen om hvilke etablissement man skal besøke.

Da jeg landet for fire år siden var jeg overbevist om at det kom til å bli et kort studieopphold, og de første månedene, kanskje første året irriterte jeg meg. Ting gikk så sakte. Matbutikkene var verst. Måten sogningene løftet varene fra handlekurven og opp på båndet så sakte, som om man hadde all tid i verden. Og så skulle man selvfølgelig prate litt først.

Men i sommer endret jeg «statsborgerskap», jeg er senterpartiets drømmebarn, en bygutt som flyttet til bygden, og ble jente. Det er nå én ting, men det fine er at jeg ble advart på forhånd.

Les også

Holder det ikke bare å føle, Monsen?

Sogndal var ikke noe for «sånne som meg», her var de konservative. Bygdedyret kom til å kvele meg. Jeg skal ikke si at Sogndal er Norges San Francisco, og bygdedyret lever så absolutt, men det er noe fint med det. Bygdedyret er vakkert fordi det er grenser for hvor ofte man kan sjokkere og overraske i en liten bygd på noen tusen innbyggere.

En av de gamle lederne i Landsforeningen for Lesbiske Homofile Bifile og Transpersoner, Jon Reidar Øyan, sa en gang at man ikke kommer ut av skapet én gang, men flere ganger hver dag resten av livet.

Slik er det ikke i Sogndal. Her trenger ikke to gutter å holde hender i mer enn et kvarter før hele bygden vet det, og når folk har fått sladret ferdig er det ikke gøy lengre, og da er det helt greit.

Likevel hører jeg fortsatt at Sogndal må være et vanskelig sted for «sånne som meg», og hvordan jeg ville hatt det så mye lettere om jeg dro til Oslo eller ble i Bergen for å studere.

Les også

Jeg kommer ikke inn i varmen

Jeg er ikke den eneste som får høre det, og dessverre er det fortsatt litt slik at homofile, bifile og transpersoner flytter til byene fordi man blir fortalt at det er lettere der. Før var det kanskje slik at man måtte søke egne miljøer for å få aksept, og da dro man, men det trenger man ikke lengre.

Nylig var jeg en dagstur i hovedstaden. Jeg er egentlig veldig glad i storbyen, jeg var i hvert fall det. Nå klamret jeg meg til nærmeste lyktestolpe mens horder av mennesker raste forbi meg, og jeg var den irriterende bygdetullingen på besøk i byen som lagde kø i kassen på butikken.

Jeg tok meg til og med i å være litt fascinert av at man bare kan gå på bussen og «bippe» et kort mot en kortleser. I Sogndal betaler vi nemlig enda på gamlemåten, hos gubben til Marta.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg