Ikke bare noen ulver som står på spill

Stortingspolitikere som har kritisert statsråd Helgesen i denne saken, må se seg i speilet.

POPULISME PÅ NORSK: Det er skremmende hvordan stortingspolitikere kan vise en så manglende forståelse og respekt for rettsstaten og egen rolle, skriver Håvard Omberg om Senterpartiets mistillitsforslag mot statsråd Vidar Helgesen (H) i ulvesaken. Bak statsminister Erna Solberg sitter Sps Marit Arnstad og Per Olaf Lundteigen. Foto: Arkivfoto: Scanpix

  • Håvard Ormberg
    Stipendiat, Det juridiske fakultet, UiB
Publisert:

Tirsdag 25. april var ulvesaken nok en gang oppe til debatt i Stortinget. Denne runden gikk så langt som et pinlig mistillitsforslag og nok en instruks. Heikki Holmås (SV) karakteriserer med rette ulvedebatten som en farse, og mistillitsforslaget som det dårligst begrunnede i moderne historie.

Stortingets opptreden i ulvedebatten gir imidlertid uttrykk for et mer grunnleggende problem rundt stortingsrepresentanters rolleforståelse. Ulvesaken handler verken om ulv eller hvordan loven skal tolkes, men hvordan populisme og Stortingets instrukser setter maktfordelingsprinsippet og den norske rettsstaten under press.

Les også

Vidar Helgesens ulvetime i Stortinget

Senterpartiets mistillitsforslag virket dels å være begrunnet i at Helgesen hadde unnlatt å følge Stortingets «vilje om å tillate felling av ulv» (Arnstad), og dels i en påstand om at Helgesen hadde trenert saken og brutt opplysningsplikten. Vedum uttalte at «det handler om at folk som blir berørt av politikken skal ha tillit til at når Stortinget fatter et vedtak, så skal det bli gjennomført». Selv om Vedum har rett i denne uttalelsen, gir den dessverre i kontekst av ulvedebatten også uttrykk for en manglende forståelse av egen rolle og maktfordelingsprinsippet.

Den manglende rolleforståelsen kan ikke tilskrives Sp, Vedum eller Arnstad alene, men også de andre stortingspolitikerne som har sluttet seg til kritikken mot Helgesen.

Mistillit er et statsrettslig politisk virkemiddel for å stille en regjering eller statsråd til parlamentarisk ansvar, og innebærer en plikt til å gå av om forslaget blir vedtatt. Parlamentarisk ansvar skiller seg fra rettslig (konstitusjonelt) ansvar som kan forfølges med riksrett. Mistillit er et effektivt politisk virkemiddel for å få regjeringen til å gjennomføre Stortingets politikk. Problemet er ikke mistillit som sådan, men forslagets bakgrunn i instruksjon om hvordan loven skal tolkes og anvendes i det konkrete tilfellet, og den ansvarspulveriseringen dette innebærer fra Stortinget. Dersom loven ikke gir hjemmel for å felle et tilstrekkelig antall ulv, ligger ansvaret for å endre loven ene og alene hos Stortinget som den lovgivende makt.

Les også

Frigjort av ulvar

Slik Eirik Holmøyvik skrev i Aftenposten 3. februar, er ulveinstruksene fra Stortinget politisk utpressing med statsrettslige virkemiddel som stortingsrepresentanter ikke bør drive med. Det spesielle med instruksene i ulvesaken er at de ville tvinge statsråden til å ta ansvar for noe han mente det ikke var lovlig adgang til. Helgesen sto med andre ord ovenfor et valg mellom potensielt lovbrudd og grunnlag for riksrett, og mistillit for ikke å ha fulgt en instruks.

Kritikken og forsøket på å instruere statsråden er imidlertid ikke bare statsrettslig kritikkverdig ettersom det flytter det endelige ansvaret fra Stortinget over på regjeringen og statsråden. Det er feigt. Stortingspolitikere som har kritisert Helgesen i denne saken, må se seg i speilet. Mener de alvor med ulvefelling, må de ta sitt eget konstitusjonelle ansvar som lovgiver – ikke fraskrive seg ansvar gjennom instrukser og beskylde statsråden for ikke å ha oppfylt sitt. Vi står imidlertid ovenfor et Storting som tydeligvis ikke ser det som sin oppgave å gi lover.

Les også

NRK: Sp fremmer mistillitsforslag mot Helgesen på grunn av ulvesaken

Hvis Sp mente alvor om brudd på opplysningsplikten, burde de vurdert riksrett. I og med tolkningstvil kunne Stortinget for en gangs skyld også benyttet retten til å innhente Høyesteretts betenkning. Hvorvidt naturmangfoldloven faktisk gir rom for felling av ulv i dette tilfellet, er imidlertid underordnet i denne sammenheng. Sp kunne fremmet mistillit allerede i januar da det var klart at Helgesen ikke ville følge Stortingets instruksjon. At Sp og Stortinget ikke tok sitt eget konstitusjonelle ansvar og endret loven, viser at mistillitsforslaget kun var et populistisk politisk spill for å vinne stemmer – uten noen egentlig interesse i å løse saken.

Helgesen fremmet et forslag om å endre loven for å åpne for mer felling av ulv. Utrolig nok støttet ingen av partiene på Stortinget lovforslaget. I stedet vedtok Stortinget en instruks om å endre rovviltforskriften slik at jaktinteresser, frykt og distriktspolitikk vektlegges i større grad. Dette er i seg selv en merkelig løsning i det tilfellet loven setter de rammene det er påstått at den gjør.

Les også

Helgesen sier nei til ulvejakt

Instruksen vitner imidlertid om den samme manglende rolleforståelsen som Stortingets tidligere opptreden i ulvedebatten. Her treffer Sveinung Rotevatn godt i uttalelsen til VG onsdag: «Hvis man ser at det er et spørsmål om hvordan en lov skal tolkes, og man mener loven bør tolkes på en bestemt måte, må man endre loven. Det gjør ikke Sp. De stiller mistillit til en statsråd som ikke vil bryte en lov, som Sp er for feige til å endre på.»

For igjen sitere Holmøyvik: «Dette er elementær statsrett». Stortinget har ingenting med å legge seg opp i utfallet av enkeltsaker. Det som står på spill, er maktfordelingsprinsippet og viktige forvaltningsrettslige prinsipp som likebehandling og forsvarlig saksbehandling.

Maktfordelingen skal sikre at utfallet i enkeltsaker om statsborgerskap, utvisning, spørsmål om tiltale, straff, barnefordeling mm., ikke er gjenstand for politiske instrukser basert på populisme. Det er imidlertid dette maktfordelingsprinsippet Stortinget rokker ved gjennom å skyve Helgesen foran seg i ulvesaken. Den tapende part er uavhengigheten og integriteten i norsk statsforfatning og rettssikkerheten til enkeltpersoner – og ulv.

Les også

Der ingen burde bu

Det er skremmende hvordan stortingspolitikere kan vise en så manglende forståelse og respekt for rettsstaten, egen rolle og maktfordelingen mellom Stortinget og regjering, slik det har kommet frem i media.

Glem Trump og populistisk undergraving av rettsstatens institusjoner i USA, dette skjer her i Norge. Simpel, populistisk og villedende retorikk vinner stemmer, blir meningsbærende og undergraver samtidig fundamentet for den norske statsforfatning. Det er frekt og viser en manglende respekt for norske velgere når Sp og deres meningsfeller i de andre partiene som har sluttet seg til kritikken mot Helgesen, spiller en statsråd opp i et spørsmål om mistillit eller riksrett for noe de selv bærer ansvaret for – samtidig som de sanker oppslutning gjennom populisme.

La oss håpe at denne typen populisme og mangel på respekt for statsforfatningen blottlegges og ikke får grobunn blant norske velgere. Det er nemlig mye mer enn et par ulver som står på spill.