Jo flere vi er sammen

Det bor for få folk i Bergen sentrum, ganske enkelt.

MIDT I BYKJERNEN: Vi trenger flere folk i bykjernen og de sentrumsnære bydelene. Mange flere, skriver Thomas Cook. Foto: Siri Øverland Eriksen

  • Thomas Cook
    Skribent
Publisert:

For noen uker siden ble den første – og forhåpentligvis ikke siste – utgaven av musikkfestivalen Vill Vill Vest arrangert, og nyvinningen gikk ikke ubemerket hen: Med neongrønne gevanter markerte den sin ankomst og tilstedeværelse allestedshen i tiden før og under festivalen.

På alle byens vegger – digitale som fysiske – hadde den markert sitt revir med fluoriserende farger, og det var umulig ikke å bli påminnet hva som foregikk der man trasket gatelangs.

Utgangspunktet syntes å være å ta by:Larm tilbake til utgangspunktet, å skape et lokalt alternativ til hovedstadens bransjefestival (som forlengst har oppnådd sellout-status og virker å tenke mer på billettsalg enn på å vise frem byen og landets fremadstormende artister). I tillegg, som for å understreke at musikk ikke bare er musikk, men har langt dypere implikasjoner enn som så (en kjensgjerning i Bergen, som de siste årene har vært velsignet med et sprudlende musikkmiljø en langt større by verdig), hadde kultursatsingen en egen konferansedel. På USF Verftet stimlet noen av byens fremtredende kultur- og byutviklingsaktører sammen for å bivåne foredrag og debatt under nettopp tittelen «Byutvikling og kultur: hvordan skaper vi en god by?».

Skjønt fokuset fra scenekanten varierte fra pessimistisk klagesang til overoptimistisk høysang, var det ett moment som stadig vendte tilbake, idet man redegjorde for Bergens utfordringer som bærekraftig, interessant og levende kulturby: Vi trenger flere folk i bykjernen og de sentrumsnære bydelene. Mange flere!

Les også

Debatt: Ja, flere må bo i sentrum!

Enten det er snakk om teaterhus eller barer, delikatessebutikker eller frisørsalonger, konsertscener eller restauranter, er drivstoffet som holder dem alle gående det samme: publikum. Mennesker. Og de bør bo i nærheten, skal det være høy sannsynlighet for at de skal benytte seg av byens (les: sentrums) fasiliteter.

Det skal saktens ikke nektes for at noen av forstadsbeboerne fra Fana og Åsane og Arna og Loddefjord med mer eller mindre jevne mellomrom setter seg i bilen (hvem skal kjøre? meg i kveld igjen?) eller på bussen eller på banen for å se Elton John på Koengen, «Hellemyrsfolket» på Den Nationale Scene eller den siste «Jason Bourne»-filmen på Magnus Barfot – men byens største brukere, det er vi som bor her. Det sier seg selv.

Les også

– Nå flytter jeg fra sentrum

På Vill Vill Vest-konferansen ble blant annet Århus, vårt nabolands nest største by, brukt som sammenligningsgrunnlag og dels som ideal i urban målestokk. En stor forskjell mellom Århus og Bergen, som det ble påpekt av en viss kunstdirektør i dansk eksil, er imidlertid nettopp hvor folk bor. Hvordan befolkningssammensetningen er spredt ut geografisk. Og i Århus er det langt flere mennesker som bor i selve bykjernen enn i Bergen. Her bor en brøkdel av byens befolkning faktisk i byen – langt de fleste bor i utkanten av byen; de fleste av byens innbyggere bor i suburbane strøk, ikke urbane.

Egentlig er det mot alle odds at en bykjerne med noen få titusener innbyggere skal kunne fråtse i kulturtilbud fra øverste hylle, fra samtidsdans og alternativ scenekunst til et musikkmiljø som aldri stopper å produsere nye talenter og en hel haug med andre overskuddspregede (når det kommer til energi, ikke økonomi) initiativer og institusjoner.

Ett av byens fiskekakeutsalg legger ned. Et legendarisk vannhull må stenge dørene. Eller, sist: Den tradisjonsrike slakterforretningen Rivelsrud på Kjøttbasaren måtte legge inn årene like etter å ha feiret 100-årsjubileum. Sporenstreks kan man høre kommentarfeltenes hylekor synge sin unisone vemod. Og blant de forunderlige forklaringsmodellene som med fast frekvens dukker opp der, er at utfordringene ved å drive næringsvirksomhet (en institusjon som Rivelsrud, som har holdt bergensere med bibringe, mørbrad og syltelabber i et århundre kan med rette også anklages for å bedrive kulturvirksomhet) i sentrumsnære strøk skyldes manglende fremkommelighet for bil.

For få parkeringsplasser? For vanskelig å kjøre bil i sentrum? For treigt? Kan den slående nedgangen i alt av spesialbutikker – slakterforretninger, bakerier, fetevarebutikker, tobakkskiosker, fiskeutsalg og grønnsakshandlere som en gang i tiden satt sitt distinktive preg på bybildet – forklares med at man ikke kan kjøre stasjonsvognen sin fra Smørås, sette kursen mot sentrum, suse innover uten å stå i kø? Uten å betale bompenger, kjøre raskeste veien direkte til Vetrlidsallmenningen og deretter parkere gratis utenfor Kjøttbasaren?

I så fall er det en fallitterklæring for sentrum. Ingen byliv kan basere seg på bilister. En av forklaringene på nedgangen kan snarere være at det bor færre folk i sentrum. At man også i økende grad oppsøker frysedisken på RIMI fremfor å velge ut sitt favorittstykke på oksen hos sin lokale slakter får jo også ta noe av æren, så klart. Driver man forretning i byen kan man ikke sette sin lit til de som bor milevis unna, men snarere basere seg på de som bor i sentrum (og dermed bruker dets tilbud aktivt). Resten er bonus.

Les også

Sara Berge Økland: Et sentrum uten barn?

Nylig holdt arkitekt Arild Eriksen fra oslokontoret Eriksen Skaaja Arkitekter et foredrag på Bergen Offentlige Bibliotek (nok en levende kulturarena i byen). Temaet var tomme lokaler i norske byer, og, lik en parafrasering av den amerikanske byaktivisten og forfatteren Jane Jacobs, hvordan disse utgjør en ond sirkel: ett tomt lokale blir til ti, og plutselig er store deler av sentrum lagt øde.

Ett av eksemplene Eriksen trakk frem var den pittoreske kystbyen Ålesund, hvis sentrumsgater de siste årene har blitt tappet for liv, omvendt proporsjonalt med veksten i besøkstall hos kjøpesenteret Amfi Moa. I de innendørs handlegatene, der man – helt uten paraply! – kan strene uanstrengt mellom manufakturforretninger (Dressmann, Gina Tricot), restauranter og spisesteder (McDonald’s, Peppes Pizza) eller frukthandlere for et nytt årtusen (Eplehuset):

Der florerer livet. Men det er ikke akkurat byliv.