Mannen som drepte min mor, burde fått bedre hjelp

Min mor ble drept av en kriminell gjenganger med psykiske problemer. Hvordan kunne samfunnet beskyttet ham fra å bli drapsmann?

Krimteknikere jobber ved Vår Frelsers gravlund i Haugesund, der innsenderens mor ble drept av en psykotisk mann med øks i 2019.
  • Lars Johan S. Hereid
    Oslo
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mediene må være sitt ansvar bevisst ved omtale av psykisk syke og alvorlige straffbare handlinger. Det skriver fagpersoner innen helse i et innlegg i BT 21. august.

Dette er en medisinsk tilnærming og et gjennomtenkt innlegg, men grunnen til at jeg ikke kan la det ligge, er denne uttalelsen: «I kjølvannet av tragiske hendelser er ikke løsningen å bruke mer ressurser på samfunnsvern, drevet frem av behovet for å slukke mediebranner hos korttenkte politikere».

Les også

Innlegget som startet debatten: – «Psykiatri» er aldri forklaringen på enkeltpersoners handlinger

Min mor ble drept på kirkegården i Haugesund. Hun ble drept av en kriminell gjenganger med psykiske utfordringer som delvis skyldtes langvarig rusbruk.

Mannen var allerede før drapet erklært strafferettslig ikke tilregnelig. Han var dømt i totalt 22 rettssaker, der den første besto av nesten 40 forhold. Ofte inkluderte sakene vold. Rettssak nummer 23 besto av rundt ti saker. Den mest alvorlige saken ble henlagt på grunn av bevis. Deretter ble de øvrige sakene henlagt fordi han ikke lenger ble regnet som strafferettslig tilregnelig.

Siden sakene ble henlagt, ble han også sluppet løs fra psykiatrisk institusjon, uten videre oppfølging fra kommunen.

Innsenderens mor, Bjørg Marie Skeisvoll Hereid, ble drept, 67 år gammel. Hun var ute og luftet hunden da hun ble overfalt.

Gjerningsmannen hadde tre diagnoser, ifølge rettspsykiatrien: Den første handlet om rus. Denne rusbruken over mange år hadde medført en kronisk psykose. I tillegg hadde han en dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Psykosen fritar for skyld, men hvordan påvirker de andre sykdommene risikoen for vold? Gjerningsmannen ble plutselig en av de 1300 personene over 18 år som ifølge Statistisk sentralbyrå årlig får straffesakene sine henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet (tall fra 2019).

Fengsel var ikke lenger en mulighet for å beskytte samfunnet. Selv om drap er vanskelig å forutsi, så er sannsynligheten for vold – spesielt når personen har voldshistorikk – enklere å forutsi. Et drap er for meg en tilfeldig følge av vold, og all vold er i utgangspunktet uakseptabel.

Når du er en kriminell gjenganger med psykiske utfordringer og voldshistorikk, er du løst fra samfunnskontrakten om at lovbrudd har konsekvenser. Vi må kunne diskutere hvordan samfunnet skal beskytte seg mot dette.

Vi må kunne diskutere hvordan samfunnet skal vernes mot kriminelle med psykiatri- og voldshistorikk, mener Lars Johan S. Hereid.

Det ble etter drapet på min mor laget en rapport fra Statens undersøkelseskommisjon for helsesaker (UKOM) om hva vi kunne lære. Et av rådene der er at helsevesenet må lese historikken til pasienten og vurdere risikoen for vold – basert på opplysninger fra politiet og rettspsykiatrien. Hvis dette blir gjort, kan samfunnet få et bedre vern.

Jeg er nemlig helt enig i at det er vanskelig å forutsi drap når du ikke har lest politiets opplysninger om voldshistorikk – eller om at politiet tidligere har skutt gjerningsmannen i selvforsvar.

Jeg er enig i at diagnosen psykose kan være for enkel og virke for bredt. For meg er den imidlertid en unnskyldning og forklaring til samfunnet, om hvorfor gjerningsmannen ikke kan straffes. Den er en forklaring på hvorfor samfunnet kan møte ham på gaten tre uker etter en dom om tvungent psykisk helsevern.

Et annet perspektiv er at i Sverige blir ikke lovbrudd henlagt på grunn av utilregnelighet. Der hadde ikke de ti lovbruddene i forkant av drapet blitt henlagt, og gjerningsmannen hadde heller ikke kunnet gå rundt på gaten tre uker etter dommen.

Fra fastlegen sin journal om gjerningsmannen: «Politiet kjenner ham godt gjennom mange år. Han kan alene engasjere flere patruljer ukentlig, og når han agerer, sender politiet konsekvent to patruljer for å være sikre. Iblant er han bevæpnet. Hans farlighet er udiskutabel.»

Samfunnsvernet jeg ber om, og som jeg mener at mediene har en rettmessig interesse av å løfte frem, kan for meg kort oppsummeres slik: Hvordan kan vi som samfunn beskytte den mannen som fastlegen beskriver, mot å bli drapsmann?

Publisert: