Det siste kapittelet i Star Wars-sagaen er ikke mer enn en kopi

Disney og Netflix masseproduserer kultur for å tjene penger, og hvis de kan tjene en milliard dollar på å lage den samme filmen to ganger istedenfor å bruke mer tid og krefter på å lage noe nytt, vil de alltid foretrekke kommersialisert nostalgi.

Publisert Publisert

FÅR NYE KREFTER: Chewbacca (Joonas Suotamo), BB-8, D-O, Rey (Daisy Ridley), Poe Dameron (Oscar Isaac) og Finn (John Boyega) i «Star Wars: The Rise of Skywalker». Hovedpersonen Rey kan plutselig fly, bringe folk tilbake fra de døde, skyte lyn ut av hendene, hjernevaske fiender, alt med minimalt av trening eller som resultat av personlig vekst. Foto: Lucasfilm Ltd. / Filmweb

Debattinnlegg

  • Torvald Therkildsen
    Student
  1. Leserne mener

Det var vanskelig å analysere «Star Wars: the Rise of Skywalker». Det tok litt tid å forstå hvordan jeg skulle beskrive produktet, og forstå hvorfor den gjorde meg så ukomfortabel. På overflaten ser dette ut som en ekte film, men hvis en ser litt nøyere etter, forstår en at det knapt kan kalles en film. Det siste kapittelet i Star Wars-sagaen er ikke mer enn en kopi, en generert fremstilling av en faktisk film, kynisk skapt for uetisk å utnytte indoktrinerte forbrukere.

Det er mange forklaringer på hvorfor filmen ble som den ble, som bytte av regissør midt i en trilogi eller at JJ Abrams tilsynelatende ikke hadde en plan allerede fra «The Force Awakens». Noen er mer tilgivende på grunn av dette.

The Guardian ga filmen fem av fem mulige poeng, til tross for at de selv innrømmer at filmen ikke er perfekt. Men er dette popkulturens fremtid? Ikke still spørsmål, bare konsumer kulturproduktene våre og gled deg til det neste kulturproduktet?

Les også

BTs anmelder: Den siste «Star Wars»-filmen er et verdig punktum for sagaen

Vi kan ikke tilgi en gigantisk korporasjon for å servere oss en computer-generert leketøystreklame totalt blottet for verdi. «The Rise of Skywalker» er ikke en film, den er et simulacrum, et perfekt eksempel på en postmoderne fremtid der kultur ikke lenger er mer enn resirkulerte kopier av seg selv.

Postmodernisten Jean Baudrillard definerer simulacrum som en kopi av noe som ikke er ekte. Mens andre former for representasjon av ideer og kulturelle verdier reflekterer virkeligheten, så er et simulacrum et kulturprodukt uten noen basis i virkeligheten.

Tomhet og total mangel på innhold definerer slike produkter, og det er alt den nye Star Wars filmen er: enda en kopi av noe som aldri eksisterte. Desto mer jeg prøver å analysere filmen som en faktisk historie eller som det siste kapittelet av en serie på elleve filmer, desto mer åpenbart blir det at det her ikke er snakk om noe som helst annet enn kynisk overproduksjon av kopier. Skurken Palpatine er bokstavelig talt skurken fra de første seks filmene, et apatisk valg motivert av kommersialisert nostalgi. Kjente varemerker som Han Solo, C-3PO og Chewbaca danderer lerretet, alle uten personlighet og kun for å levere eksposisjon.

BURDE HATT DIALOG, MEN VI FÅR TOM ACTION: Her er C3PO (Anthony Daniels), Finn (John Boyega) og Poe Dameron (Oscar Isaac) fra en av scenene i «Star Wars: The Rise of Skywalker» Foto: Lucasfilm Ltd. / Filmweb

Der en burde ha hatt dialog og velskrevet drama mellom hovedpersonene, får en tom action, en skattejakt fra planet til planet, klippet så hektisk at vi knapt har tid til å tenke oss om. Vi får en film hvor døden mister fullstendig vekt og tyngde. Palpatine kom tilbake uten forklaring, spøkelser kan løfte romskip ut av vann og ta på lasersverd, og hovedpersonen Rey fungerer nå effektivt som en guddom. Hun kan plutselig fly, bringe folk tilbake fra de døde, skyte lyn ut av hendene, hjernevaske fiender, alt med minimalt av trening eller som resultat av personlig vekst.

I kritisk teori og postmodernistisk filosofi brukes enkelte begreper for å analysere masseprodusert kultur. Det viktigste er hypervirkelighet. Hypervirkelighet er en situasjon der bevisstheten vår ikke evner å skille virkelighet fra fantasi, et fenomen som i stadig større grad fostres av et teknologisk avansert samfunn.

Før i tiden tjente kunst et formål utover økonomiske interesser, men denne funksjonen forsvinner mer og mer idet Disney sluker alle konkurrenter. Virtuelle fremstillinger av virkeligheten overtar den faktiske virkeligheten. Kort fortalt, så defineres hva som er ekte og viktig av de få bedriftene som har monopol på produksjonen av kultur.

Les også

Bergensfilm og Disney stoppet gedigen kinonedtur

Disneyland er et godt eksempel på hypervirkelighet. Attraksjonene tilbyr en «falsk» virkelighet som forbrukere er villig til å betale for. Fornøyelsesparken er et system der gjestene, gjennom teknologisk generert hedonisme, tilfredsstiller dagdrømmene sine ved å kjøpe seg vekk fra en forestilt «virkelighet» som eksisterer utenfor Mikke Mus sitt kongedømme.

Den «maginære verdenen» i Disneyland hjernevasker gjestene og har blitt presentert som «imaginær» for å få folk til å tro at alle omgivelsene utenfor er «ekte». Uten et Disneyland, så vet ikke folk hvordan de skal skille mellom hva som er forestilt og hva som er ekte: Disney bestemmer hvilke deler av verden det er som finnes og hva det er som er falskt.

«The Rise of Skywalker» viderefører hypervirkeligheten. Det at et simulacrum som dette, totalt blottet for verdi og innhold, kan fremstilles som verdifullt eller som gullstandarden for populærkultur er en deprimerende observasjon. Dette er dårlig kunst, og jeg synes vi fortjener bedre.

KOPI: Finn (John Boyega), Poe Dameron (Oscar Isaac) og Rey (Daisy Ridley) i «Star Wars: The Rise of Skywalker». Det siste kapittelet i Star Wars sagaen er ikke mer enn en kopi, en generert fremstilling av en faktisk film, kynisk skapt for å uetisk utnytte indoktrinerte forbrukere, mener skribenten. Foto: Lucasfilm Ltd. / Filmweb

Dagens populærkultur gjør oss apatiske. Disney alene har tjent inn 80 prosent av overskuddet fra filmindustrien globalt i år. Gjenskapte filmer som Løvenes Konge og Aladdin tjener inn perverse summer til tross for at de er eksakte kopier av filmer som allerede har blitt laget. Alle store filmer er enten en oppfølger, som Marvel, eller en gjenfortelling av veletablerte figurer med minimale endringer, som James Bond-franchisen. Alt er kopier av kopier av kopier.

Vi må anerkjenne at denne produksjonen er motivert av økonomiske insentiver. Disney og Netflix masseproduserer kultur for å tjene penger, og hvis de kan tjene en milliard dollar på å lage den samme filmen to ganger istedenfor å bruke mer tid og krefter på å lage noe nytt, vil de alltid foretrekke kommersialisert nostalgi. Det er lettere å lage «Den Lille Havfruen» på nytt enn å skrive nye historier. Men mer grunnleggende enn som så, må vi anerkjenne at moderne kulturproduksjon er tilpasset våre preferanser: Vi søker etter billige og enkle løsninger som forfører oss vekk fra en komplisert virkelighet.

Hvis vi slutter å sette en standard for hva vi som forbrukere aksepterer, vil alle former for kultur og kunst bli kommersialisert på premissene til de få bedriftene som har ressursene til å produsere. Hvis ikke vi aktiv motarbeider dårlig kunst, aksepterer vi en fremtid der kultur produseres som fast food: enkelt, billig, overflatisk og dødelig. Ikke støtt bedrifter som dreper en kunstform.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg