Døgnet rundt-læreren

DEBATT: Når er det greit å avvise foreldre som ringer meg på fritiden?

Da jeg begynte som lærer, brukte jeg mobiltelefonen på lik linje med e-post, som en del av kontakten jeg hadde med elevenes foresatte. Det kunne være alt fra en telefonsamtale, til en påminnelse om foreldremøte på SMS.

I begynnelsen så jeg bare fordeler, men jeg har etter hvert endret praksis og lagt mobilen på hyllen. Jeg er en digital optimist, og det å være lett tilgjengelig er noe jeg verdsetter. Men jeg er bekymret for at grensen mellom arbeidstid og fritid for lærere viskes ut, dersom mobilen blir bindeleddet mellom skole og hjem.

Fra tid til annen kreves det av oss i skolen at beskjeder gis raskt. Det er mye av det som skjer i klasserommet og i skolegården som ikke lar vente på seg. Det kan være en elev som må hentes av de hjemme etter et stygt fall på tur i skogen. Da hjelper det ikke med ranselpost og meldemappe. Mobilen blir redningen. Man taster telefonnummeret og kontakten opprettes.

I utgangspunktet er det effektivt, men likevel problematisk. Meg bekjent, så er det flere skoler som ikke har telefoner tilknyttet sin klasse eller sitt klassetrinn. Og den uskrevne regelen forteller deg da at du må bruke din egen mobil i situasjoner som skjer utenfor skolegrensen. Når uhellet først er ute, fungerer fasttelefonen på kontoret dårlig når man er halvveis på vei opp Ulriken.

Jeg har skjult nummer, og det valget har jeg tatt for å skape et naturlig skille mellom mitt profesjonelle- og private liv. Når jeg er på skolen, så er jeg på jobb. Er jeg derimot hjemme med barna mine, har jeg fri. Der jeg kan vie min tid og mitt fokus på dem, men også på de andre tingene i hverdagen som engasjerer meg. Derfor synes jeg det er problematisk å bruke min egen mobil i kontakt med barnets foreldre, i en situasjon som krever at jeg handler raskt.

Skulle man oppleve å bli oppringt på forskjellige tider av døgnet, skal vi være forsiktige med å klandre foreldrene. Ved å bruke eget nummer i et profesjonelt ærend, så gir man et signal om at går greit å ta kontakt gjennom denne kanalen. Det er da jeg er redd de reelle utfordringene dukker opp. Når man først åpner slusen der det profesjonelle møter det private, kan den bli vanskelig å tette den igjen.

Jeg har venner som jobber ved andre skoler som har erfart at mobilen ringer i tide og utide, der foreldre tar kontakt med spørsmål om helt trivielle ting som lekser, eller samtaler av mer alvorlig karakter.

Det er selvsagt viktig med kommunikasjon med foreldrene. Dersom samarbeidet mellom skole og hjem er bra, trygges foreldrene, og det vil samtidig ha en positiv effekt på elevens trivsel i skolen.

Men samtidig tar samtalene tar et stort jafs av fritiden deres. Det er ikke bare samtalen i seg selv som tar tid, men tankene som blir satt i sving i kjølvannet av praten, må også bearbeides. Fokuset kan gå fra ro til uro.

Da står man overfor en problemstilling som flere lærere sikkert kjenner seg igjen i. Når er det greit å avvise denne formen for kontakt, uten å stå i fare for at det gode samarbeidet svekkes av den grunn?