Når strikken ryker

Jeg kjørte meg selv i grøften. Jeg ønsket så hardt å lykkes i livet, og trodde formelen var så enkel som at hardt arbeid betyr suksess.

BARE TO TING: Jeg hadde eliminert livet ned til å handle om to ting: Jobb og trening. Jeg levde alltid fremover eller bakover i tid og var aldri til stede i øyeblikket, skriver Renate Skulstad. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Debattinnlegg

Renate Skar Skulstad
Bergen

Se for deg en gummistrikk. De kommer i ulike farger, fasonger og ulik grad av elastisitet. Når man drar i gummistrikket, det blir mer og mer elastisk, man kan dra det litt og litt lenger gang for gang. Men fortsetter man og tøyer grensene, vil det til slutt ryke - uansett elastisitet. Likevel blir man forbauset over at det faktisk ryker. Kan det repareres?

I Norge er det flere og flere tynnslitte gummistrikk som er på bristepunktet til å ryke. Forklaringene er ulike, men jeg tror det konstante jaget etter perfeksjonisme har en stor grad av skylden. Man skal ha det «perfekte livet», og man skal lykkes på alle arenaer, og man skal alltid prestere. Presset er for mange uutholdelig. Ifølge en BT-artikkel for litt siden sliter én av fem studenter med psykiske plager. Dette er alarmerende tall.

Les også

«Du må ikke tenke så mye»

Jeg ble selv rammet av psykisk sykdom. Jeg er 32 år gammel, og jeg møtte veggen som 29-åring. Jeg dro strikken for langt. Selv med opparbeidet elastisitet så smalt det da strikket røk, og hele livet mitt raknet foran meg, alt ble snudd opp ned. Jeg er fortsatt i rehabiliteringsfasen, men har tatt gradvise steg tilbake til livet og arbeidslivet. Ennå er jeg ikke i 100 prosent jobb, men jobber meg oppover og fremover og ser nå lyst på fremtiden.

Som student hadde jeg et rikt og sosialt liv. Jeg studerte utenbys og i utlandet, og etter endte studier fikk jeg meg jobb hjemme i Bergen. Det å komme tilbake til Bergen, bød på sine utfordringer sosialt sett. Mange av dem jeg kjente fra tidligere, var kommet i andre livsfaser enn meg, og andre hadde jeg mistet kontakten med i tiden jeg bodde vekke. Jeg følte meg nå mislykket på denne arenaen i livet. Jeg bestemte meg for å gi full gass i jobben, men resultatene og målene jeg hadde satt meg, lot vente på seg.

Formelen min om at hardt arbeid skulle gi uttelling, fungerte ikke. Samtidig som jeg økte jobbmengden, økte jeg også treningsmengden. Jeg var kommet inn i en ond sirkel og fylte dagene mine mer og mer med jobb og trening. Utad virket det nok som jeg hadde lykkes i livet. Jeg hadde en god jobb, var godt trent og alle trodde nok jeg levde singellivets glade dager. Sannheten var en annen. Jeg følte meg mer og mer tom innvendig og ensom i verden. Den eneste arenaen jeg følte jeg lykkes med var treningen, der innsatsen ga de resultatene jeg forventet.

Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle være gift og ha barn innen fylte 30, så også her følte jeg meg mislykket. Eneste måten min å kvitte meg med «bomullet» i hodet, var å løpe. Og etter hvert som jeg kom i bedre form, måtte jeg løpe lengre og lengre for å kvitte meg med bekymringene mine og nullstille meg.

Det gikk som det måtte gå, jeg fikk ryggproblemer og kunne ikke løpe. Det var da det begynte å koke over, jeg fikk ikke forløst stresset. Det eneste jeg gjorde de siste månedene mine før det smalt skikkelig, var å jobbe og sove. Til slutt ble jeg sykmeldt, og alt jeg hadde basert livet mitt på de siste årene - trening og jobb - var borte. Korthuset mitt raste.

Les også

Sliten av «generasjon prestasjon»

Det gikk ikke lange tiden etter dette før det smalt skikkelig. Jeg hadde kjørt meg selv i grøften, av prestasjons- og forventingskrav. Jeg ønsket så hardt å lykkes i livet og trodde formelen var så enkel som hardt arbeid = suksess. Jeg hadde eliminert livet ned til å handle om to ting: Jobb og trening. Jeg levde alltid fremover eller bakover i tid og var aldri til stede i øyeblikket.

Jeg er ikke alene om å ha gått på en smell, de fleste i dag kjenner noen som har gjort det samme. Det tar tid å komme seg opp igjen. Veien har vært kronglete, men på lang sikt så går det fremover. Jeg har greid å motivere meg til å ta en dag om gangen.

Mitt råd er: Lytt til kroppen, lytt til hodet og ikke minst lytt til hjertet. Kjenner du noen som du ser sliter, strekk ut en hånd og lytt til hva de har å fortelle. Livet kan være hardt, tøft og brutalt, men med gode mennesker rundt seg, gjør det livet litt mindre hardt å leve og mye rikere.